Anitas Verden

Nå har jeg sett nyheter....jeg gjør det ikke ofte, men jeg har fått meg kjæreste og han liker å se nyheter fra tid til annen og jeg blir trukket inn i kryssilden. Nå er ikke dette en klagesang fordi jeg må se på nyheter, det er heller en styrelsesbetraktning som har vokst i meg en del år. Jeg har begynt å se tydeligere og tydeligere hvordan vårt samfunn skal beskytte individet mot seg selv. Antagelig i den hensikt at man da blir bedre produksjonsenheter som gjør at hele samfunnet fungerer. Hvilket forteller meg at det er vi som skal tjene samfunnet og ikke samfunnet som skal tjene oss...

Temaet in question er at hver fjerde time dør en skotte av alkoholen. Svaret på dette er altså ikke å gi individet ansvar for sin egen gjøren og laden, men å gjøre det vanskeligere for ham/henne å gjennomføre det de ser ut til å være svært ivrige etter å få til.

Alle mennesker tar valg hele tiden, hver dag. Det er av våre valg vi lærer. Noen av oss er så gode at de lærer av andres valg. Hvis jeg ser noen nær meg som lider, er det mulig for meg å lære noe av dette. 

"Samfunnets" løsning, er å ta valget for individet. Bestemme hva som er hensiktsmessig og hva som ikke er hensiktsmessig for dem og så styre dem i denne retningen. Resultatet er individer som ikke lærer å gjøre sine egne valg. Er vi tjent med slike individer? Bør vi ta fra folk valget fordi noen er mer skikket til å velge enn andre?

Er det ikke litt sånn at man blir bedre på å velge, når man har gjort noen feil og måtte smake sine egne konsekvenser? Hvem er jeg som tar fra et annet menneske retten til å velge selv? Vi er gitt fri vilje fra fødselen av. Så har vi gjennom mange år foredlet et samfunn og system hvor vi skal hjelpe hverandre. Dette er en kjærlig handling og det er ikke sånn at vi skal slutte med det. Det jeg mener vi skal gjøre er å balansere våre kjærlighet. 

Unger som ramler og slår seg, lærer. Sånn er det med voksne også. Vi har skapt et samfunn der ansvaret overføres fra individet til det kollektive og det er valg vi gjør igjen og igjen. Det hjelper ikke å legge plaster på dette såret. Hvis vi skal ha friske og sterke individer må vi la dem drite seg ut og plukke opp møkka etter seg. Det nytter ikke å rydde opp igjen og igjen og igjen......det har jeg rikelig av erfaring med :)

La folk ta sine egne valg....til ytterste konsekvens! Det er kanhende derfor de er her. Jeg tviler på at de er her for at vi skal velge for dem......

Fra boken Zahir av Paulo Coelho: "Noen ganger kunne jeg være vilt forelsket i Esther idet jeg skulle krysse en gate, men allerede idet jeg nådde fortauet på den andre siden, følte jeg meg fanget, trist fordi jeg hadde bundet meg til noen, vill etter å oppsøke nye eventyr. Og tenkte: "Jeg elsker henne ikke lenger.""

Så hva er kjærlighet? EGENTLIG. Hvis det kan føles som om jeg mister det, aldri har hatt det, i løpet av den tiden det tar meg å krysse en gate, hva er kjærlighet da?

Kan jeg noensinne love meg bort til et annet menneske? Vil jeg noensinne bli lykkelig hvis jeg ikke gjør det?

Er det mulig å elske et annet menneske, helt uten å eie det? Helt uten å forvente noe? Helt uten å styre tanke, ord og gjerning?

Jeg har ikke svar :), bare spørsmål...

www.anitas-verden.no

Det er facinerende å se hvilke muligheter naturen byr på, og som vi rett og slett ikke vet om. Enten fordi vi ikke sjekker, eller fordi vi stoler på at de som bestemmer for oss vet hva de driver med.

Enhver indianer med respekt for seg selv roterer antagelig i graven sin bare ved tanken på hvor dårlig hvitansiktet samhandler med naturen.

Så nå har jeg bestilt frø, jeg skal dyrke stevia. Det er en plante som er opptil 300 ganger søtere enn sukker, med den fordelen at det ikke er raffinert med blåsyre ;-). Man kan spise den rett fra planta, eller man kan tørke bladene og bruke i bakverk og te.

Jeg ser jo klart for meg at stevia i urtete fungerer aldeles utmerket, det er jo grønt på grønt. Videre så jeg for meg min favorittbakelse; den hellige sjokoladekake :). Det er ikke noe problem å søte kaken med tørre blader. Det var ikke før jeg så for meg mammas luftige sukkerbrød søtet med stevia, at jeg slo på bremsen litt :) Grønt sukkerbrød blir vel ikke heeelt lekkert, dog antagelig svært festlig :)

Frøene er bestilt, potta er dedikert og fremtiden lyser fremfor meg glødende og vakker. Nå skal jeg endelig drikke sunn te!!

http://anitas-verden.no

Jeg  sendte mine synspunkter til  Norsk Barnehjelp, og  ble glad for å få følgende svar:

Hei!

 

Takk for din tilbakemelding, det setter vi stor pris på.

 

Vi blir svært lei oss når vi hører at en av våre selgere ikke følger våre retningslinjer når det gjelder takt og tone.

Dette tar vi alvorlig og vil ta det videre med rette vedkommende så snart vi får tilbakemelding fra deg om hvilket telefonnummer du har.

Da vil vi også reservere dette nummeret etter ønske.

 

Våre selgere gjør en god jobb for Norsk Barnehjelp og de har fått en god opplæring på hvordan de skal forholde seg til våre givere.

At det i dette tilfellet ikke føltes behagelig kan ikke unnskyldes, men vi tar det som sagt til etterretning.

 

Når det gjelder spørsmålet om vi betaler dem for hvert bidrag de samler inn så er svaret ja på det.

 

Med vennlig hilsen

For norsk Barnehjelp

 

Laila Elnæs

Kundesenteransvarlig

En av mine visjoner i livet, er å hjelpe verden med å forstå at det er nok til alle, helt uten anstrengelser. Denne endringen tror jeg det er du og jeg som må få i mål, ved å gjøre det helt klart for styrende organer at de er her for oss, og ikke motsatt. Jeg tror ikke vi kan "redde" alle, fordi det er en del som ikke ønsker å bli reddet. Noen ganger føles det riktig å ikke eie noe, eller ha et sted å sove.

Når det gjelder barn, er vel ikke regnestykket så vanskelig annet enn at vi som mennesker kollektivt, ikke ønsker at  noen av dem skal sulte eller fryse. Noen er villige til å la barna betale, som virkemiddel for selv å få makt, så da er det vel der vi bør sette fokus? Uten at jeg dermed vil si at vi bør få mange gjentagelser av Irak.

Jeg vet at ALLE regjeringer, er totalt avhengige av alle de som gjør jobbene sine. Uansett hvilket land det er snakk om. Det betyr at det er VI som har makt. Ikke fordi vi har litt penger til overs, men fordi vi faktisk bestemmer hva som skal skje i landet vårt. Hva bruker vi den makten til? Vi trenger ikke å gå utenfor Norge for å se korrupsjon og maktmisbruk...

Når folk i fattigere land ikke sier ifra til sin regjering, bør vi tenke på oss selv, og hvor lite vi sier ifra til vår egen regjering. Det er ikke dem som styrer, det er VI som LAR dem. Hvis vi skal ha rettferdighet, så er det vår kollektive oppgave og sørge for det. Det betyr deg og meg, ikke "dem".

Er du villig til å ta den jobben?
Er du sint nok?
Har du blitt lurt og løyet for, nok ganger?

Jeg snakker om å ganske enkelt sette seg ned, stille og rolig, og si: "Stopp. Vi må gjøre bedre"

En, mindre enn trivelig, samtale med en "selger" fra Norsk Barnehjelp i dag har virkelig satt tankene i sving. Den trivelige mannen, som slett ikke på noe tidspunkt mistet besinnelsen, brukte i løpet av samtalen en rekke skitne triks. Hans hensikt var åpenbart å samle inn penger, koste hva det koste ville.

Som vanlig, åpnet han samtalen med å presentere seg høflig og takke pent for bidragetjeg har gitt i forbindelse med hjelpearbeider i Sudan. Jeg kjente igjen navnet på organisasjonen og forklarte raskt, men vennlig at jeg hadde blitt oppringt to ganger ganske nylig.
-Av meg? spurte mannen.
 Hvorpå jeg naturligvis svarte, -Nei.
-Ja, jeg ringer idag for å fortelle at man har funnet en rekke barn i gatene i Sudan, helt ned til 2-års alder.

Du kan godt kalle meg et udyr, men to tanker slo ned i hodet mitt ganske raskt. Den ene, er at den raske replikken hans fikk hjerterøttene mine til å vri seg, noe som identifiserte hans utspill som følelsesmessig utpressing. Den andre tanken var; Dette er et problem som bør løses ved hjelp av kraftigere midler enn mine 200,- kroner. Jeg forklarte mannen at jeg ikke satte pris på å bli gitt dårlig samvittighet på denne måten.
-Dårlig samvittighet? Dette har da ikke noe med samvittighet å gjøre. (Hersketeknikk fra mannens side, og både uhøflig og ukorrekt i mine øyne)

Jeg kjente at jeg ble mer og mer forarget, før jeg ba dem avholde seg fra å ringe meg igjen. Det var da han kommenterte: "Ja, vi må jo etterhvert beynne å lage lister over denslags folk også".

Så nå er jeg "denslags folk". Jeg forklarte for mannen at jeg slett ikke satte pris på slik uhøflighet, og begynte straks å titulere ham med De og Dem. Noe han ikke så ut til å la seg affektere av, og det er jo relativt imponerende.

Han spilte sin rolle til perfeksjon, men det er da betenkelig at slike virkemidler er "godkjent" for et godt formål. Akkurat som om vi har blitt så harde, at de må bruke hardere virkemidler.

Vet Norsk Barnehjelp vilke skitne triks som blir benyttet i deres nanv? Jeg mener, det er ille nok med telefonselgere for omega-3, bokklubber og lignende, men  Norsk Barnehjelp??

Og kunne ikke dette problemet blitt løst på et litt høyere nivå? Jeg mener, det ER nok mat i verden, hvis vi bare begynner å behandler hverandre skikkelig og ikke allltid være redd for å ikke få nok i vår egen pose. Og DET kan man ikke akkurat beskylde meg for, der er det større gutter/jenter som har mer å bidra med!!

Det er en fin ting å kunne gi penger til de som har mindre enn oss. Jeg har selv hatt et fadderbarn i mange mange år, og det setter jeg pris på. Men dette gikk litt langt, spør du meg.

Jeg var i selskap hos en venninne i går kveld. Det var et svært trivelig lag, men det ble kjapt klart at penger ikke var like enkelt for alle. To av jentene har fått barn det siste året, og det har ikke akkurat vært lukrativt for dem.

Den ene skulle begynne på skolen da hun ble gravid, men var så syk de første tre månedene at dette ikke var mulig for henne. MEN på Trygdekontoret sa de at hun skulle melde seg hos Aetat, og hos Aetat sa de: det er åpenbart at du er for syk til å jobbe.

Sosialkontoret, selvfølgelig, tvinger dem til å selge leiligheten sin, som de ikke har råd til å betale nå, før de kan hjelpe dem. Gud forby at Sosialkontoret skulle hjelpe noen med å få hjelp til å beholde sitt eget hjem.

Den andre forteller at hun hadde hatt ytelser fra før, men at hun falt mellom stolene da hun ble gravid og mor. Hun har vært mor i ett år nå.

Det som slår meg, er at vi har et litt klønete regelverk, og at det ikke er for oss vanlig dødelige at systemet er på plass. Det blir en litt sånn: lua i hånda ting...

Jeg trodde det var våre penger de forvaltet? Penger som kommer fra norske statsborgere som betaler skatt. Penger som kommer fra verdiskapning på norsk jord. Norsk jord som tilhører.....nordmenn?

De oppfører seg som om det er sine penger de skal gi fra seg. Det må vel være feil?

Men, vi skal vel finne oss i det da? Det er nok best at vi tåler det. Lar dem hive oss ut av hjemmene våre, be oss stå med lua i hånda, straffe oss hvis vi, Gud forby, skulle tro at vi hadde noen medbestemmelse i dette.

Det er godt det er jul :) For da er alle hjemme og spiser ribbe og koser seg. Ja, de som har til ribbe selvfølgelig :)

God Jul

Ja, du får unnskylde at temaet dukker opp igjen, men nå er vel denna visa litt gammal vel?

Jeg mener, det regner som aldri før, drammenselva går høy og mer kommer til, og likevel blir vi fortalt igjen og igjen at det nok blir dyrere med strøm? Hvem er det dem lurer?

Jo, vi har et svært komplisert system på plass, som inneholder svært mange aspekter man til fulle må forstå om man skal kunne danne seg et vagt bilde av hvorfor politikken har gått i den retningen den har i den senere tid.......

1. Det offentlige eier selskapene som produserer strøm
2. Våre besteforeldre har betalt for det produksjonsanlegget som er på plass
3. Det har aldri vært problemer å holde jevn produksjon tidligere, før prisene ble variable
4. Alle bruker strøm
5. Vi har strøm nok
6. Vi blir flådd

Hvis 10% av oss sluttet og betale strømregningen, ville selskapene bli nødt til å gjøre noe.
Er du med?

Send meg gjerne mail
anita@anitas-verden.no

Kjenner du igjen utsagnet? Marie Antoinette satt i badet, like før den franske revolusjonen, og folket brølte utenfor. Hun spurte hvorfor de var så misfornøyd og fikk beskjed om at de ikke hadde brød. Hvorpå hun utbrøt: Jammen, kan de ikke bare spise kake?

Det har slått meg et par ganger at de samme problemene ser ut til å være gjennomgangstone i landet vårt. Problemer vi har løst mange ganger dukker opp igjen og igjen. Mens andre problemer, som slett ikke har blitt løst, vokser seg store og vonde.

I Norge i dag har vi god økonomi og kan lett ta oss av de oppgavene som skal løses. Praktisk og materielt har vi det så godt at det er noe overraskende at dette fortsatt er hovedfokus i debattene. Nå skal det ikke påstås at vi skal la skuta seile sin egen sjø av den grunn, men at folk fortsatt gidder å høre på de samme debattene igjen og igjen, forundrer meg stort.


Torsdag ble en kake kastet på finansministerern, kastereren risikerer (efter sigende) 15 år i fengsel og vil gjerne påberope seg ytringsfrihet. Jagland (igjen efter sigende) poengterte noe om at fysiske tiltake ikke er noe særlig egnet som kommunikasjonsmiddel. Jeg hverken dømmer eller bifaller handlingen, men noterer meg at den ble utført.

Det faktum at noen gikk til det skritt å få finansministerens oppmerksomhet, ved å kaste en kake, forteller meg at til tross for at vi faktisk er i stand til å ivareta våre økonomiske oppgaver, så er det en lede i folket som vises mer og mer. Vi er ikke fornøyd, vi føler at vi mangler noe, det er noe som ikke føles riktig.

Jeg er tilbøyelig til å være enig med Jagland i at det nok ikke er et godt virkemiddel som kommunikasjon. Over kjøkkenbordet hjemme, ble det nevnt at vi jo har det ultimate virkemiddelet i den politiske debatten, nemlig stemmegivningen vår.

Det er da jeg kjenner at det ikke er noen for meg å stemme på. Det er, såvidt meg bekjent, ikke en eneste politiker med visjoner om hvordan vi skal løse de problemene som stikker folk i hjerterøttene. Det er en lede blandt folk i dag, som stikker dypt og som ikke kan repareres med penger. Vi er utilfredse og det er ikke noe fokus på hvordan vi kan gjøre noe med det. Vi får debatter om strømpriser, skatter, barnehagedekning og oljepengene. Dette er alle viktige saker, men de rører rett og slett ikke hjerterøttene eller bringer klarhet på punkter som er viktige for oss akkurat nå.

Innimellom får vi debatter som voksende problemer som psykiske plager hos barn, familier som faller fra hverandre og selvmordsstatistikk. Det ser ut for meg som om vi stadig ønsker å bruke gamle løsninger på disse problemene. Løsninger vi har prøvd mange ganger før. Løsninger som ikke lenger gir de resultatene vi trenger. Løsninger som ligner på brannslukking og ikke gode effektive løsninger.

Jeg er overbevist om at mange, veldig mange, har ideer om hvordan vi kan løse våre menneskelige utfordringer, så hva om vi våger å lytte? Hva om vi nå slutter å fortelle folket av vi vet hvordan vi skal løse dette, og heller spør hva de synes? Hvor er visjonene, hvor er samholdet og hvor er gleden?

Gode løsninger bringer glede og den følelsen i magen av at noe stort og flott holder på å skje. Hvem går i bresjen for slike løsninger?

Økende misnøye er et sikkert tegn på at forandringer er like rundt hjørnet. Det kan vel være greit å følge med slik at vi får gode forandringer, som gjør oss godt, og at vi ikke blir revet med i strømmen.

For det ER opp til oss; hver enkelt av oss. Det er nemlig oss det gjelder. Hvert eneste bankende hjerte teller! Hver av oss er viktige, og det må fremtidens løsninger ivareta.

Synes du ikke?

Hvem har skylda? Er det meg, skolen eller sønnen? Det er klart at som mor burde jeg jo mislike det, men jeg velger å se lyst på det. Han er 18 år og blir fanget opp av slike tilbud som skolene gir med arbeidstrening og alternativt opplegg.

Jeg snublet over meldingsboka hans fra 1. klasse en dag og der stod det: "Sønnen er stadig urolig i timene og glemmer ofte viskelær og blyant. Han har fått nytt flere ganger og det er forstyrrende når han ikke møter på skolen med utstyret i orden." Morsomt nok, var det det samme som læreren hans hadde sagt på konferansetime et par dager tidligere, og da snakker vi om et hopp på 10 år eller noe.

Jeg er egentlig ikke ute etter å legge skylda på noen som helst, men jeg vil gjerne si noen ord om hvordan verden ser ut fra mitt ståsted. Sønnen har ADHD, noe mange mener forklarer det meste. Det jeg synes er interessant, er at veldig mange har denne diagnosen for tiden, og at vi vel egentlig ser at det er stadig flere som "gir tapt" når det kommer til skolen. En ung dame fra Drammen stilte opp i Drammens Tidende og sa: "Det er bedre for meg at jeg er her." Jeg kan ta feil, men det hørtes ut som et resignert svar, fra en ung dame som har gitt opp å passe inn og som tar til takke med å være "en av dem" som ikke klarer det.

Det som slår meg, er at vi i dag har på plass et system som tillater så mange å falle mellom stolene, og fortsatt påberoper seg å være et levedyktig system. Mon det du... Videre er det verdt å nevne, at de stadig økende mengdene med "outsidere" vi "produserer" er de som skal bygge verden videre, på vegne av oss voksne og de barna som er på vei.

Ja, jeg vet det, temaet er digert, men .... vel, de reformene som har kommet i skolen er flotte. Jeg har selv fått på pukkelen når jeg har kritisert skolen som om den var slik den var da jeg gikk der :), men vi legger fortsatt merke til at det er mange, altfor mange, som kommer til kort på en eller annen front og som ikke blir fanget opp fordi det ikke er noen kelner ved det bordet.

Jeg lurer på hvordan skoleverket ville vært dersom ungene selv fikk bestemme hva de skulle lære, når de skulle lære det og hvor lenge.... Tenk om vi hadde funnet inspirasjon, til å lære MASSE, om noe vi faktisk trenger her i verden, bare ved å la ungene få spillerom...

Mange mener at ungene trenger basis-kunnskap, og vel, ja jeg kan nok være litt enig i det, men hva om Ole fikk lære å regne i en sammenheng som han skjønte? Eller om han faktisk fikk lov til å lære Lotte å regne, fordi de snakket sammen så godt.

Anarki? Vel, jeg tror ikke så mye på anarki jeg da, men jeg tror at Albert Einstein ikke var det eneste geniet på planeten. Jeg ber mine lærer-venner om tilgivelse, men jeg har ikke tro på skolen slik den er nå, selvom den er svært meget bedre. Vi bruker for mye tid på å forme hjernene til ungene, istedet for å se hvilken form DE har og hva DE kan lære OSS! :) Jeg tror jeg kaller på litt ydmykhet i forhold til hjerner som vi rett og slett ikke ANER kapasiteten på. Like hjerner, gjør like ting og i skolen har vi et utrolig mangfold, DET er nyttig det!! Det finnes ikke to unger som vil det samme.

Ja, jeg tror det er feil å forvente at ungene skal lære de samme tingene, til de samme tidene. De lærer mest om å være lydige og det er en lærdom av relativ verdi.

Visste du at lopper kan hoppe en halvmeter opp i lufta? Men hvis du putter lopper i et glass som er ca 30 cm og setter på en tett netting på toppen, vil loppene skalle i nettingen en dag eller to og så vil de peile seg inn så de hopper 29 cm. Når de har sluttet å kræsje i nettingen, kan du ta vekk nettingen og loppene vil ALRDI hoppe over kanten. KONDISJONERING kaller vi det. Like lopper hopper like høyt :) LIKE LOPPER OPPDAGER LITE NYTT og de har det ikke på langt nær så morro! Det er ikke for ingenting at vi har en "Finn deg sjæl"-bølge av dimensjoner gående. Det er fordi at når du finner deg sjæl, så er morro en svært trivelig bi-effekt.

ALLE LIKER Å HA DET MORRO, og TENK så trivelig det hadde vært om morro hadde vært en vane fra fødselen av? ;-)  Er det mulig? Jeg har ikke planen klar, men jeg er SIKKER på at den nøtta hadde blitt knekket, hvis den hadde blitt gitt til ungene :)

Har bare lyst til å slenge på at sønnen er en trivelig, om enn litt lat kar. Han er blid og hyggelig, kan til nød være hjelpsom hvis man enten frister med kake, eller treffer hans beskytterinstinkter riktig :) Han er nemlig svært glad i sin mor, men siden hun er den mykeste og "snilleste" han kjenner, slipper han unna med en god del, og det syns han nok er greit skal du se. Jeg er ikke redd for fremtiden hans, fordi han er en svært oppegående ung mann. I det øyeblikket han fatter interesse for noe, kommer han til å seile glatt gjennom alt av hindringer for å nå sine mål.

LEVE LÆRING OG MORRO!!!

"Skamløshet får ny betydning", "vil ha sex", "silikonpupper" og en sjans for en kjendis i huset er stikkord Brita Møystad Engseth strør om seg med.

Litt usikker på hvordan jeg skal nå verden med budskapet mitt her, fordi de som velger å lese dette og ta det innover seg, har sannsynligvis allerede tenkt over hva Big Brother bringer inn i stua vår.

TVNorge er en av de organisasjonene vi betaler for å fortelle historien vår. Alle har en historie og alle er interessert i å høre historier. Jeg liker å se på folks historier for å lære noe av dem. Er det en sjans for at Big Brother lærer bort historier som kanskje ikke er nyttig?

Jeg må innrømme at jeg koker innvendig når jeg tenker på alle de dårlige valgene som blir tatt, og sendt på tv. Unger og voksne blir oppslukt av dramaene, galskapen og kåtskapen. De har, igjen, sensasjoner å snakke om. De nyter å snakke om noen andre som gjør ting de selv ikke tør. Eller så kopierer de noen av stuntene.

MEN HVA LÆRER VI? Lærer vi noe om hvordan vi skal bli lykkeligere? Lærer vi noe om hvordan vi skal få det bedre med oss selv og omverdenen?

Jeg kan allerede høre de som snur seg mot meg og sier: "Jammen Anita, det er jo bare underholdning." Jada, det er bare underholdning, men det er sjokkerende hvor mye vi får i oss av dette, hvor tilgjengelig det er og hvordan det holder oss akkurat passe tilfreds slik at vi ikke trenger å vekke hjernen....

Det irriterer meg at vi har så slappe holdninger til dette, at Brita faktisk får komme på tv og vise oss dette menneskelige søplet. Jeg likte henne bedre da hun gjorde filmanmeldelser, der hadde hun hvertfall noe å komme med....

Om jeg blåser i motvind? Joda, jeg ser nok poenget mitt. Men...hvis du noensinne skulle ønske at livet ditt innehold bittelitt mer, at du turte å komme bittelitt lenger.....så husk at det finnes mange som gjerne vil hjelpe deg litt på vei....

Anita
www.anitas-verden.no

Inspirert av dagens oppslag om den svenske kongefamilien og plyndingen av regnskogen for å produsere papir, har jeg lyst til å henlede oppmerksomheten mot en svært nyttig plante som de fleste har hørt om.

Hamp er en plante som gir utmerkede firbre, til produksjon av papir, klær og petroleums produkter. Den er lettere å dyrke enn både bomull og tømmer, og gir større avkastning.

Hva er det så som hindrer oss i å tillate produksjon av hamp?
Hvis man behandler planten på en spesiell måte, kan man få en rus når man røyker bladene. På samme måte som man kan få en rus dersom man behandler sukker, gjær og vann på en spesiell måte. Det er selvfølgelig ingen i landet som er i produksjon med sistnevnte, spesielt ikke på privat basis. Dette har vi jo sørget for med politiske tiltak??

Nå er det vel helst de økonomiske aspektene som holder tingene i sjakk. Vi er hysterisk redde for at vår verden skal forandre seg, og derfor tviholder vi på det vi har fra før. La gå at vi dreper verdens lunge og la gå at det finnes bedre og enklere måter å produsere papir og "bomull" på. Nei, det er nok best å la ting være ved det vante. Gud forby at vi skulle forandre noe til det bedre. Best å sementere våre vaner inn i evigheten. Logiske tester som formålstjenelighet hører ingen steds hjemme :)

Nei, jeg synes ikke det er noe stas med unger som ruser seg, ikke voksne heller, men jeg tror ikke dette er noe jeg kan velge på alles vegne. Dessuten vil jeg heller at sønnen min skal ha tilgang til marihuana enn små hvite piller som noen ganger dreper ved første forsøk. På toppen av det hele tror jeg rett og slett vi må trå til med god gammeldags tid og kontakt for å gi ungene verdier slik at de kan og vil velge bort rus.

Når dette er sagt, vil jeg føre fokus tilbake til de store gutta i verdensøkonomien, som liker at profitten kommer i deres lommer og som dermed ikke er noe interessert i at produksjonen av hamp skal bli lovlig. Det er kanhende argumenter om rus som kommer frem, men dette er hensyn bare du og jeg bryr oss om. De som sitter på gullåra, spiller vår frykt ut mot oss selv og blender oss så vi ikke ser hva de driver med bak teppet.

Les mer fakta om Hamp her:
http://www.eutopia.no/Hampebok.html

Hva er det rette valget her?
Hvem skal få lov til å bestemme?
Hvordan føles det å sitte i stolen din og bli lurt?

Anita

Er det virkelig nødvendig å stupe så langt for å skape drama og sensasjoner? Hvor mange i Norge i dag opplever dramaer til daglig? Gubben gjorde ditt, eksmannen gjorde datt og for ikke å om svigermor som......

Livet er dramatisk nok som det er, uten av TV skal komme med søppel til oss for å holde oss klistra til skjermen og sette igang adrenalin produksjonen ennå en gang.

Det er greit at show-biz er en tøff bransje, men hva skal vi kjøre ungene gjennom kjøttkvern på tv for?

Hadde det vært noe tak i oss, så hadde vi boikottet hele opplegget, men vi sitter klistret og klager. Ungene stiller opp med stjerner i øynene for å prøve å oppfylle en drøm. Noen av dem drømmer kanskje mer om å bli anerkjent, enn å jobbe med musikk... Drevet av et samfunn som krever at man lykkes her i livet. De er så drevet at de stiller opp for slakt på tv....

Hva slags signal er det vi sender til ungene våre da? Når vi gjør slakt til underholdning? Det er jo ikke første gangen, historien er full av at blod og tårer er god underholdning. Men ER  det virkelig det? Eller er det bare meningsløs fråtsing i andres misere for å få lov til å glemme vår egen en stakket stund?

Hadde det ikke vært mer nyttig å gjøre noe med vår egen misere? Slik at behovet for dette søplet gikk over? Oi, nei, det hadde jo betydd at vi måtte stoppe opp og kjenne etter hvordan vi egentlig har det...og det ligger nok best bakerst i skuffen...

Hver og en må gjøre det som er best for seg selv, men kan denne fråtsingen være bra for noen?

Jeg undrer.....
http://anitas-verden.no

Det er jammen vanskelig å finne ut hva man skal gjøre med disse pengene. Noen sier vi har for mye, noen sier vi har for lite. Noen vokser opp og samler mer rikdom en andre engang tør å tenke på, mens andre lever på mindre enn 1 $ om dagen.

Hva er egentlig forskjellen? Hvorfor tjener Røkke så mye penger? Hvorfor tjener lærer så lite. Jeg mener, noen føler at de må snu på hver krone, mens andre øser ut noen millioner her og noen millioner der. Det er rart at begge to kan eksistere i samme virkelighet...det er jo rimelig stor forskjell på dem?

Ja, jeg lurer jeg.....kanskje vi alle skulle få et implantat som tiltrekker seg velstand i forskjellige former. Det hadde vært noe å markedsføre det tenker jeg ;) Hadde tjent mye penger da....hø hø.

Artig å tenke på gitt. Hvor kommer alle pengen fra? og er det egentlig en begrenset mengde av dem? Noen tror ja, og noen tror nei. Hva tror du? Er det mulig at det vi tror, er det vi får? Sånn at uansett om du tror det er uendelige mengder med penger eller en bestemt mengde, så har du rett? Dæven, det hadde vært noe, for da kan jeg bestemme at det er uendelige mengder med penger og at jeg kan ha MASSE av dem. Åsså få rett :)

Hva ville du tenkt, hvis du hadde rett uansett hva du tenkte?
;-)
Anita

Jeg leste jo om hvor plagsomt det var med ungene på Hemsedal som drev med bråk og fyll. Ikke at jeg synes det er en fin ting å drive med, men jeg synes vi er litt korttenkt når vi håndterer det. Jeg mener, hva får et menneske, av kjøtt og blod, med følelser, til å holde på sånn? Kjente du forakten og frustrasjonen stige i brystet igjen?

La oss late som vi er 16 igjen, hva får oss til å bråke og bølle? Er det for morro skyld? Husker du den sommeren? Da du var ute nesten hver kveld og bøllet? Visste du at det du drev med ikke var noe fint? Hadde du noen du kunne gå til for å rydde opp? Hadde du tillit til at du ville bli godt mottatt hvis du fortalte hva du hadde vært med på? :)

Er det ikke på tide at vi gjør denne jobben skikkelig og ikke bare klasker på med Donald-plaster på sår som silblør? Unger trenger å lære hvordan vi løser opp i de flokene vi kommer opp i. Unger trenger stø veiledning, fra noen som ikke mister hodet i sinne og som faktisk skjønner at ting fort kan skje.

Ingen liker å være bråkmaker, det er derfor så få er det :) De som er bråkmakre, trenger en kjærlig stø hånd til å veilede dem. Hvis vi smekker dem over fingrene igjen, så vil de nemlig snu seg rundt og smekke tilbake ved første anledning.

Dette er faktisk vår jobb som voksne å løse opp i. Jeg er den første til å innrømme at det ikke er lett og at noen har lært mer om denne jobben enn andre. Det betyr ikke at vi ikke skal ta oss bryet med å lære det. Det betyr heller ikke at vi må være perfekte, ungene kan godt få se at vi driter oss ut, for så kan de se hvordan man faktisk kan få noe fint ut av å snuble ved å rydde opp skikkelig.

Traff jeg et sårt punkt? Ikke så lett å rydde opp når det blir rotete? Nei, jeg skjønner hva du mener, det er jammen ikke lett. Mange ganger sliter følelsen av utilstrekkelighet og sinne så mye på oss at vi stenger døra og venter til det går over. Det kjipe med det er at da spiller livet en film for oss: "En ny dag truer" med Bill Murray, hvor samme dagen dukker opp igjen og igjen :) Har du sett filmen? Er det sånn i ditt liv? At de samme utfordringene bare ikke ser ut til å holde seg unna?

Livet gir seg ikke med utfordringer da :) men det går an å få litt variasjon hvertfall, hvis du stopper opp og dealer med den utfordringa du har akkurat nå :) Det finnes hjelp her i verden også, for å få litt perspektiv på hva som skjer.

Jobben må nemlig gjøres skikkelig. Siden vi er rollemodeller, enten vi er gode eller dårlige, så kan det være verdt å tenke på at vi faktis høster det vi sår. Du trenger ikke være perfekt, men det kan være greit å rydde opp etter seg og ikke stikke hodet i sanden.

Vi har ingen, hverken barn, unge eller voksne, å miste :) Det gjelder deg også!
klem
Anita

Nå har vi fått svaret, på TV til og med. Riktignok på et underholdningsprogram, men dog.

En av gjestene til Fredrik Skavlan (jeg så en reprise på SVT1 på søndag) erklærte at vi kunne virkelig ikke nekte ungene mobiltelefon, for da ble de jo utstøtt og mobbet. Videre erklærer den samme gjesten, som jeg forøvrig ikke fikk tak i navnet på, at mobbingen har gått "under jorden" og nå ikke foregår i skolegården lenger, men på sms og chatting. Jammen er det godt at vi har mobiltelefon....

For det første, er det helt hårreisende at vi nå erklærer fallitt overfor gruppepresset og bruker det som standard for "rett og galt". Hvordan i all verden skal ungene bygge opp noen form for selvstendighet, når foreldrene skal bøye unna for gruppepress? Hva med egne meninger og beslutninger om hva som er rett og galt?

Jeg må si jeg er sjokkert. Det som er enda mer sjokkerende, er at Sissel Kyrkjebø validerer utsagnene ved å si at hun suger til seg kunnskap, fra denne damen. Ikke for å henge ut Sissel, men jeg tar det som en indikasjon på at vi faktisk ikke "vet bedre". Det skremmer meg ikke så rent lite.

Så kan man si, at det jo ikke er så farlig. Det er jo bare en mobil...men jeg synes gjennomgangstonen er at det ikke er så farlig. Vi bruker språk som nedverdiger og undergraver oss selv og andre hele tiden, men det er jo ikke så farlig for alle vet at vi ikke mener noe med det. Tja, det underbevisste vurderer ikke sannhetsgehalten i det hele tatt den tar bare inn ordene. Hvis man så hører ordene mange nok ganger, blir de til sannhet. Din dust... Så hvis vi bøyer av for gruppepresset, bare denne gangen, helt uten å vurdere om ungdommen selv faktisk ønsker en telefon, av helt personlige grunner....ja, så er gruppa viktig da. Mye mer viktig enn hva jeg selv mener og tenker og føler. Høres kjent ut?

For all del, la dem leke med mobiltelefoner,  men da får de gjøre det fordi det er morsomt, og det er det jo :)

Gangsyn er opparbeidet på grunnlag av helt egne vurderinger som er prøvd ut i praksis. Detta burde vi øve mer på mine damer og herrer.

Anita

Diskusjonen gikk heftig på P4 faste 17:30 i dag. Da lederen for krisesentersekretariatet og styreleder for krisesenteret i Rana gikk løs på hverandre om en viss publisering av en dom. Dommen er anket og ikke rettskraftig, flere kvinner skal ha sagt ifra at de vurderer anmeldelse, i tillegg er slike dommer offentlige for de som ønsker å finne ut av slikt.

Kan vi henge ut folk sånn? På den annen side: Kan vi sitte med hendene i fanget særlig mer? Knebler vi oss selv på hender og føtter, med regler og hensyn, helt til det er fullstending umulig å gjøre noe med slike overgrep? Vi venter jo oftest på at disse forslåtte og forkrøplede kvinnene skal ha styrke til å stå opp og si stopp.

Det er en god idè å si STOPP, både for den som slår og den som blir slått. Skal vi si ifra vi som ser det? Jeg mener, jeg kunne godt tenke meg å behandle hver eneste mann som føler behov for å slå som de små og redde barna de er. Jeg vet om gode metoder for å løse opp i slike vonde følelser og jeg mener at både han og hun har sin vei å gå.

Men betyr det at resten av oss skal se på at det skjer? Er ikke åpenhet nettopp noe som tar luften ut av så mange slike ballonger? Når alle vet det, kan han ikke tuske rundt og gjøre det mer. Uansett hvordan jeg vrir og vrenger på det, uansett hvor mye hensyn jeg vil ta til mannen, så må det ta slutt. Vold er ødeleggende. Vold skaper problemer.

I etterkant (etter et kjapt søk på google.no) slår det meg at krisesentersekretariatet kanskje har et horn i siden til den mannlige styrelederen i Rana krisesenter. Det er tross alt ikke lenge siden den nevnte styrelederen ble nektet adgang til Årsmøtet i krisesentersekretariatet. Man skulle kanskje ikke ha med seg menn i kampen mot vold? Nei har du hørt.... Det er jo akkurat det vi trenger. GODE menn, for å vise hva en GOD man er i stand til!

Tove Smaadahl, du har vært forkjemper for lenge og har blitt blind. Det skal man passe seg for i din stilling.... Særlig når man tenderer til høylydte utrop.

for å være med i det sosiale spillet. Det er klart, jeg mener ikke hva som helst, men ting jeg har bestemt meg for ikke å gjøre. Mat jeg vet ikke er bra for meg, drikke jeg ikke synes er sunt og klaging som jeg vet det ikke kommer noe godt ut av.

Lengselen etter å høre til er sterk og jeg spiller med. Er det sånn vi har det alle sammen? At vi vet det ikke er noen god ide, men at vi gjør det likevel for å få være med? Det er liksom en helt annen tone når jeg snakker om det jeg tror er sunt og bra. Når jeg gjør som de gjør, så åpner både hjertedøra og latterdøra. Vi ler og prater sammen, er nære hverandre på godt og vondt. For det er det livet er, godt og vondt...

Så hva er denne søken etter noe mer? Denne sulten som ligger dypt i oss alle, men som hos noen bare gjør seg utslag i kakespising? Noen kjenner kanskje bare en liten kiling bakerst i nakken og tar en varm dusj. Jeg er sulten, jeg vil ha MER, jeg vil ha ALT :) og verden synes jeg er grådig. Kanskje de bare er skremt over meg... Ikke vet jeg, men slår fast at noen ganger føles det som en velsignelse å falle ned i den varme favnen av mer eller mindre dårlige vaner og følelse av tilhørighet. Morgendagen bringer uansett hva den bringer og som Yoda sa: -Alt vi vet om fremtiden, er at den forandrer seg hele tiden.

Skål ;-)
Anita

Det kan jo hende er en god ide. De lager en tverrfaglig gruppe, fordi de har forstått at overvekt ikke bare handler om spising. Det er en fin ting :)

Det virker som om de har tenkt til å sette noen kluter inn for å faktis hjelpe ungene med det som er vanskelig. Jeg kjenner det sier litt hurra inni meg, for det vitner om omsorg og den trenger ungene våre sårt!

Heia Drammen kommune for fin innspill!

Anita

Jeg kaster meg på tråden til Anki, med stor overraskelse?

Er det virkelig mulig at vi ikke dømmer folk for voldtekt, bare fordi ofret er for redd til å gjøre motstand? I år 2005? GET REAL!

Er dette sant?
Aksepterer vi dette for dørtene våre?

La oss gjøre som Anki sier: reise oss i kraften fra Moder jord!

Jeg vil aldri heve meg over en mann, men det finnes ikke den mann som kan heve seg over meg! :-)