hits

Jeg er en sommerfugl

Om vre som man er, og om tenke at man ikke burde vre det...

Jeg har lenge tenkt at det er noe galt med meg, siden jeg mister interessen for ting og elsker lre/gjre nye ting. Jeg pleide se det i ynene til folk, hvordan de flakker litt med blikket og ser usikre ut nr jeg stadig snakker om dette nye som jeg vil prve meg p. Tanken p ha en jobb i 20 r, snn som foreldrene mine, fles nesten kvelende for meg. S da m det vre noe galt med meg, ikke sant?

Jeg er ustadig sikkert, kanskje til og med ikke til stole p, og det gir meg lavere verdi. Anita? Nei, Anita svever bare rundt i sin egen verden hun, hvis hun dukker opp s er det nrmest tilfeldig. Jeg overdriver selvsagt, men undertonene har vrt der. Det er ikke helt usant heller, jeg trives best der jeg fr energi av vre. Digger hjelpe til, s det er en sterk motivasjon, men jeg orker ikke forpliktelser. Hvis noen gir uttrykk for at de synes jeg "m" stille opp, s er det jeg som flakker med blikket. 

MEN, hvis du har en utfordring du ikke helt vet hvordan du skal lse. Eller du har noe nytt du vil lage, som ikke helt har blitt laget fr. Then I'm your girl! Jeg ELSKER forst hvordan ting henger sammen, jeg studerer kriker og kroker av de merkeligste ting. Da jeg var liten skjedde det ofte at ting jeg "s p", gikk i stykker. N har det blitt motsatt. Klart, det er mye utsette p det kosmetiske, MEN ting funker. Jeg ELSKER f ting til funke, det bobler av livsglede og energi nr jeg kan lage noe eller reparere noe snn at det funker. 

Jeg er utrolig takknemlig for alle som orker ha den samme jobben i mange r. For folk som trives med jobbe p Kiwi, som smiler og hilser hver gang jeg kommer inn. Jeg er enormt takknemlig for de som tar seg av pleietrengende, skolebarn og rusmisbrukere. For folk som str i seg selv og har rom for andre. Alle trenger at noen klarer mte dem der de er, pent og likeverdig, og jeg er glad for at det ikke alltid er meg.

Jeg kan gi deg min udelte oppmerksomhet i timesvis, og sttte deg gjennom vanskelige tider. Sjansen for at jeg tar telefonen er rimelig stor. Men hvis du trenger noen som flytter inn en uke eller to, tar seg av alt mens du gr istykker (eller kommer deg etter en fdsel), s er det ikke sikkert at jeg er den rette personen. Jeg er rastls av natur og ikke veldig huslig av meg. Jeg nsker deg alt godt, og sender ut en bnn om at du m finne akkurat det du trenger. 

Det som fikk meg til skrive om dette i dag, er den vonde flelsen jeg fr nr jeg sammenligner meg med arbeidsjern som gr p og holder ut til jobben er gjort. De som har samme jobben i flere tir og tar oppgavene like serist hver dag. Det er ikke sjelden at jeg tenker at de er bedre enn meg, og at jeg burde skjerpe meg snn at jeg kan vre litt mer om dem. Det er tross alt de som bygger landet, ikke sant?

Det er bare det at, det tar livsgleden fra meg....fullstendig. Og, det gir ikke mening, at noen skal jobbe i revis p bekostning av seg selv. For ikke snakke om at det er ganske kult at noen er gode ha i spesielle tilfeller. De dukker stadig opp. 

S, det jeg egentlig gjr, er sl et slag for vre som man er. Jeg har venner som klager til meg fordi de er s kjedelige, og jeg sier "Takk Gud for at du finnes". Hadde alle vrt som meg, s ville livet tatt en relativt mye mindre ordna form. Mltider hadde vrt tilfeldige, utdanning hadde vrt sporadisk (dog knallinteressant mens det stod p) og folk hadde antagelig ikke ftt hjelp med mindre de sa ifra at de trengte det. Fast jobb hadde knapt nok eksistert, og bare det som var praktisk ndvendig ville blitt gjort. Det ville muligens ogs mangla en rd trd i det som BLE gjort, men jeg legger merke til at jeg er mer mlbevisst over tid n som jeg nrmer meg (skrekk og gru) 50. 

Det er liksom snn at alle m til. It takes all kinds. Frst da er vi vkne p alle fronter. Folk er gode p forskjellige ting av en grunn, nemlig at livet byr p forskjellige utfordringer og oppgaver. Det hres s selvflgelig ut, nr jeg skriver det snn...men faktum er at mange lider under sammenligningen, fordi vi kollektivt tilber omtrent det samme idealet. S nr jeg ikke passer inn i noen ideal, s burde jeg kanskje ikke finnes? Og det gjr vondt, og det koster enormt mye krefter undvendig. 

S: JA til et fargerikt og nyansert fellesskap! Ja til at folk er som de er. Ja til at utdanning og arbeidsliv gjenspeiler at folk er som de er.

❤️

Nr kommer jeg til slutte vre s trist?

Dette er et sprsml jeg har stilt meg selv igjen og igjen mens jeg sloss mot demonene som delegger livet mitt...

Og s gradvis viser det seg, at det er meg det kommer an p. Det bde begynner og slutter med meg. 

Fr jeg bestemte meg for gjre jobben, fltes livet som en endels respons p ting som skjedde utenfor og inni meg selv. Nr jeg flte meg drlig behandla s satt jeg fast i reaksjonen min helt til noe fint skjedde, ofte i form av at jeg satt timevis i telefonen hvor noen var enige med meg. Nr jeg flte tungsinnet komme over meg s slepte jeg bena etter meg og ringte til noen s de kunne gjre at jeg flte meg bedre, hvis ingen hadde tid til meg ble kjleskapet min beste venn og fremmede mennesker p et eller annet chatrom p nett.

Jeg veit det hres brutalt ut, at man liksom er overlatt til seg selv. "Hvordan kan svake jeg klare gjre livet mitt helt og godt?". Og den bde urovekkende og samtidig gledelige sannheten er at jeg (og du for deg) er den eneste som kan gjre det. For det er noe vakkert med oppdage at det ikke kommer an p noen andre. Uansett hva andre gjr eller har gjort, s KAN jeg ta ansvaret og kontrollen for mitt liv. Jeg kan ikke forandre hva andre gjr, ikke hva de har gjort heller, jeg kan ta ansvar for hvordan jeg har det. Jeg kan gi meg det rommet jeg trenger for vre trygg, og nr jeg er trygg blir jeg sterk.

Vi er lrlinger i dette livet. Hittil har vi kollektivt trodd at det prestere og produsere er det viktigste vi gjr, og baksmellen kommer n i form av at tusenvis gr p veggen. Vi har tyna inn hva som er greit og ikke greit "vre", til det har blitt s snevert at det sulter oss ihjel p innsiden. S n er vi lrlinger, som m prve f til noe vi ikke kan og som ikke s veldig mange kan vise oss. Nemlig dette ha med alle delene i et menneske i alt vi gjr. Kviser, promp, depresjon, fotvorter og negativitet er naturlig, det finnes i strre og mindre grad hos alle sammen. Problemet oppstr nr dette IKKE er greit. For det ER greit. vre deprimert er en naturlig respons p at man ikke fr lov til fle det man fler. Vi er redde for sterke negative flelser, s mange som opplever f.eks. overgrep har ingen g til, det er ingen steder de kan vre dette de n har blitt. Og hvis man tenker over det litt, s er det egentlig ganske tragisk, for ikke snakke om veldig veldig ensomt. Det gir ikke nring til sjela i det hele tatt.

S vi er lrlinger, og lrlinger gjr feil og tryner og tuller, men hver og en av dem KAN bli mester. Vi m bare vre realistiske i forhold til hvor fort dette kommer til g. Babysteps, tlmodighet, overbrenhet med oss selv er hjrnesteiner i all lring. Noen ganger lrer vi lynraskt, noen ganger tar det lenger tid. Hvor lang tid det tar vet ingen, for det kommer an p meg og deg. Og det er ingen vits i skynde seg, det blir det bare stress av. I tillegg trenger vi noen lre av. Enten det er fra bker, videoer p youtube, foredrag, meditasjoner, terapi, s m vi lre av noen som har skjnt hvordan man gir plass til hele mennesket. Hvordan man blir trygg p at alt man er, er greit.

Men akkurat n, kan vi kanskje bare kjenne p beslutningen om gjre jobben, selvom det betyr gi plass til at det er vanskelig tro jeg klarer det.
  
Jeg er ikke avhengig av noe/noen, magien og lsningen er meg og er i meg.​


 

Og s var sirkuset igang...om legalisering av cannabis og fokus p symptom heller enn problem

Hans Petter Martinsen deler penhjertig om sin vei fra vold og rusmisbruk til hjelpe voldsofre. Videoer han har laget blir delt p Facebook til skrekk og advarsel til de som vil legalisere cannabis. Med all respekt for Martinsen som har funnet veien sin til et bedre liv, fles dette som skivebom...

Alle vet at Jeppe drikker og alle ser hvor mye det skader ham og de rundt ham. Likevel er det godkjent i samfunnet slippe seg ls og slappe av med en fest. Jeg kjenner folk som bruker cannabis til ta en fest og jeg kjenner folk hvor cannabis er blitt en stor del av problemene de sliter med. Og det vi ofte glemmer se p, er det som ligger bak.

For nr avrusningen er gjennomfrt, "kjem det jeg itt kjn". N m jeg plutselig leve det livet som var s vanskelig at jeg valgte rus for slippe unna. Jeg m fle flelsene, tle alle mtene, se meg sjl. Hvilket er hvorfor mange avhengige velger andre avhengigheter, som mat, forhold, sex, trening, spill, Facebook, tv, oppussing, krangling p nett, shopping...

Rekk opp hnda de som aldri har brukt en av de, eller andre ting, for stikke av fra hvordan du har det inni deg? bruke penger man ikke har, er n s vanlig at de har et program p tv om det. Vi stikker kollektiv at fra det vi fler  stadig vekk, og det eneste vi viser frem p Facebook er hvor vellykka og glade vi er. Vi orker ikke venner som sliter, eller er negative og vi synes navere burde skjerpe seg. La oss f litt orden p detta landet liksom. I mellomtiden sitter vi, p hver vr tue, bak lukkede drer og sliter. Vi er ensomme og motlse og lurer p hva som er galt med oss som ikke er lykkelige og perfekte hele tiden.

Og p toppen av det hele, s fr vi oss til krangle om hvilke symptomer som er ok og ikke. Rusmisbruk er i utgangspuntet et SYMPTOM. penbart frer rusmisbruk til andre problemer, p samme mte som all annen avhengighet. Se gjennom lista over, og se om du ikke klarer f ye p noen ganske voldsomme konsekvenser for alle i verste fall. S hvorfor er det interessant diskutere hvorvidt noen avhengigheter br vre forbudt og andre ikke? Kan vi ikke bare innse at avhengighet suger, hvordan kan jeg hjelpe?

Det hjelper ikke forby hverken alkohol eller narkotika. Det vil alltid finnes her, p en eller annen mte, for de som "m" ha det. Et forbud gjr bare at de som ikke har problemer med det, lar det vre. Det som er mest trist, er at alle de som trenger hjelp ikke fr noen hjelp fordi vi er opptatt med krangle om hvilke symptomer som er ok. "Nei, du fr ikke lov til ryke, men du kan drikke hvis du vil, eller sl kjrringa, eller selvskade. Det blander vi oss ikke opp i."

Det gapende sret vi kollektivt har skapt i sjela ved velge bort alt som fles vondt, er i grove trekk en stor bidragsyter til behovet for flukt. For noen er det lett "kontrollere" flelsene sine, for andre er det umulig. Den forskjellen er man faktisk uskyldig i. Vi kan ikke forandre hverken opplevelser eller hvordan vi er skrudd sammen. Det gr ikke an skjerpe seg. S kanskje vi kunne f ye p det, og velge en annen fremgangsmte nr vi ser folk som sliter? "Jass, du ryker hasj ja, du m ta deg sammen skjnner du...ellers fr du ikke vre med i samfunnet vrt."

Alle har ansvar for eget liv, og kollektivt har vi trygdekassa som ivaretar de som faller utenfor - snn noenlunde. Ja, fysiske behov hvertfall da, snn noenlunde. Innvendig blir vi i all hovedsak overlatt til oss selv, og det er fryktelig drlig gjort. Det et menneske trenger for utvikle seg er kjrlighet. Det gr an gi denne kjrligheten til seg selv, det er bare det at nr alt man har lrt er avvisning av det som gjr vondt s er det avvisning man praktiserer. Nr vi fdes inn i familier og samfunnet blir vi tidlig programmert med de "sannheter" som er etablert.

S da har vi kollektivt ansvar for hva barna lrer. Det er p tide alle dere som har s sterke meninger om hva folk gjr, bryr dere om DET og ikke symptomene p at folk brer p smerte og lidelse. Vi m manne oss opp og tle den verden vi kollektivt har skapt! Det er fristende si "Skjerp dere!", men det funker ikke bedre p dere enn p de som sliter. Vr s snill se, hvordan vi bidrar til problemet og ikke lsningen nr vi krangler for fjerne symptomer.

 

Dr. Mat, renowned addiction expert, calls for a compassionate approach toward addiction, whether in ourselves or in others. Dr. Mat believes that the source of addictions is not to be found in genes but in the early childhood environment. In The Realm Of Hungry Ghosts, his most recent best-selling book, draws on cutting-edge science and real-life stories to show that all addictions originate in trauma and emotional loss.

https://drgabormate.com/

The adventures of a courageous heart

Once upon several billion times,  new life is born.

Well, the life itself might have been here all along, something which is widely debated in various fora across time and space.

We call it a child, and poets call them stars and other wonderful things.

Their job is to be happy, we think.

The truth is that what their job actually is, is highly debated as well.

Ripe with challenges it is hard to fathom this thing called life. Though in the beginning none of them seem to question it. 

They all start out just being what they are and experiencing what they are experiencing.

Some are born to very loving mothers and when they get upset, children are quite often very good at being upset, the mother just sits in her rocking chair while they wail.

Some are born to mothers who are not quite done being a scared child themselves and thus the wailing is something they often have in common. It is very hard for a child to build up any kind of confidence wailing when the mother has no confidence herself. It is widely common among children to at this point decide to be "good", or even "bad".

You see, this thing called life holds many confusing lessons. Very few things seem clear cut. Take wailing mothers for instance. A wailing mother is not a great builder of confidence in a child. But a mother who wants to wail, or even needs to, makes the child even less confident should she elect not to. Also the thinking of it is highly questionable since the more thinking is done, the greater the chance of a sense of prevailing not-ok-ness. Which in all cases is recognised as a huge drain on energy. People who live "bad" lives and never question them, seem more at peace with the "bad"-ness of it.

This is where our adventure begins though. In the changing of a life. Because each and every heart has in them at least one adventure, and we call it life.

Twas a bright morning in february when a young woman felt her contractions begin. Our little adventurer was about to make herself known to us. Of course, her adventure bad already begun. At least nine months earlier. No matter. We are meeting her now. Shining like a bright light, just like the billions of other babies. One might easily get lost in the pureness of this "new" life.

What now?

Life - as we know it. The scaryness of the big world. The safeness of the mothers embrace. Every experience  clear and strong. Children are not afraid of experiencing life. This is a trait learned from life, our mother, father, siblings and other souls that sail in and out of our existence. Much later in life this heart felt it made sense to go back to the pure experiencing of life, the universe and everything. Especially the universe inside. This occurred mainly due to a rather repetitive urge to try new methods meant to make life ok. She had spent most of her life trying to control both life and her reactions to it, in many different disguises. So this is a true adventure, going from a lot of thinking about everything to the pure experiencing of it.

It took dome doing, going from desperately trying to make everything ok, to just being OK with everything. The "everything" held great variation also. Some days nothing felt OK, and it was hard to be OK with it. So it took a lot of courage, to wake up scared and finding ok-ness with it.

When most of life in this realm, at least the most of life known to our adventurer, is poised towards making life ok, the being ok with life the way it showed up takes courage and not an insubstantial amount of faith. Not to mention a lot of reminding. Life is very generous in giving opportunities to remember. There seems to be no end of such opportunities. Which oftentimes begs the question:

WHY?

And that is OK.

One benefit you see, of practising OK-ness is that knowing becomes optional. Actually it becomes rather uninteresting. If one is no longer required to make everything OK, one does not have to know everything either. Vast amounts of experience can thus be left alone. The whole thing becomes quite relaxing. What there is to this adventure then, might or might not make itself known. Both of which is OK.

Some times life's other adventurers jump up and down professing the not-ok-ness of life, or this moment, or even our adventurer. It then becomes rather hard to be ok with anything. 

Which is OK.

Not matter how not-ok everything is, and for how long, it is always enough to just find something to be ok with. Even if this something is just being ok with not being ok with everything.

Every consequence, real or imagined, pales when met with OK.

"My husband doesn't understand me"

OK. That is ultimately his business.

And suddenly that doesn't hurt any more. It becomes something that doesn't have to change. Something I don't have to change or fix or help. This is very relaxing.

Even waking up miserable and being scared of being miserable is OK. 

I am fat. OK
I hate being fat. OK
My health is going. OK
I have no life. OK

See how relaxing it is, when every little bit is ok?

I CAN'T BE OK WITH EVERY THING!!!!!!!

OK! Don't worry, you don't have to be.

The question that arises then, is....what?

What lies ahead? What is life? What is life trying to tell me? What might happen, if whatever happens is OK?

Now that, is an adventure...
 

 

 

Prverunde :) eller kanskje hringsrunde.

Jeg har skrevet en del om hvordan jeg jobber med det jeg fler, og inspirert av noen venner s kjente jeg at jeg har lyst til lage en lydfil som kunne vise vei for flere enn meg. Det jeg er spent p n, er om flere enn meg kan ha nytte av dette.
 
Vil du teste ut og fortelle meg hva du opplever? 
Funker det for deg?
Hvordan fles det hre p?
Hva tenker du om hre p den flere ganger?
Hvis du har lyst til gi tilbakemelding, men ikke har lyst til legge det ut i kommentarfeltet kan du finne meg p facebook: 
 
Tusen takk for hjelpen!


 

I skjrsilden p vei opp

Jeg har begynt skjnne hva skjrsilden er... Det er det yeblikket nr jeg klarer vre her sammen med meg selv i angsten, eller uroen, eller grten. Nr det jager inni meg, og jeg p ett eller annet vis klarer pne armene og la det f lov til finnes, la det f jage. Jeg kommer aldri til bli sterk nok hvis jeg bare tler solskinnet og smilene, eller de vonde flelsene jeg klarer forst. Det fles noen ganger som 100 sultne/redde/triste/sinte/krevende/apatiske unger p en gang. Som monstre som aldri blir mette. Som svre tidevannsblger som sveiper meg overende. Men alts...det er N jeg har muligheten. Det er n jeg kan slippe inn mer av alt det gode i livet mitt. Det er n jeg kan pne opp, ved st i det som river. Jeg ser tankene som vil at jeg skal synes det er for stort, fordi under her s ligger en strategi som jeg har laget for lenge siden..s det er ikke bare bare komme her. Jeg m se det som sier at det er farlig, jeg m oppdage barnet som er uskyldig, jeg m tle alt i det. Og med alt mener jeg alt....det er bare det at det nesten alltid er mindre enn jeg tror. Eller kanskje jeg er strre enn jeg tror. Kanskje jeg ser p en del av dette med et barns yne? 
Jeg puster og har tillit til at dette er veien, denne ilden er veien til gaven...til kraften, snn som det har blitt lovet. Jeg har hrt mange nok ganger at det er i de vonde flelsene skatten ligger. Jeg velger pne meg for at det er sant. Jeg pner alle cellene og porene og armene og musklene, jeg FINNES snn som jeg ER akkurat n. 
Jeg kan ikke beskrive effekten...det er en del skrekkblandet fryd her. Og det er lett f ye p det som stritter i mot, og er redd, og det er GREIT. Jeg er her n, uten behov for skjule noe som helst for meg selv. Redd, urolig, kraftig, sterk, varm, kald, lykkelig.... WOW! For et rush!

Det var sant...her er gaven 

Et "sted" g til, med hele meg

Det er et bittelite mellomrom mellom to tanker, som har en verden av skaperkraft i seg. I dette mellomrommet kan jeg hele alt. 

Jeg kommer dit med vondter og flelser og kjenner at det er greit. Det er mer enn greit, det er hjem. 

Uansett hvor liten jeg fler meg, s kan jeg komme hit og finne lise. Uansett hvor stor flelsen er, er det plass til den her og den fr det den trenger.

Og jeg vet av erfaring at beskrivelsen ikke er god nok. Enn... 

Det finne frem hit handler om erfare seg selv og flelsen en har som ok. Og etterhvert mer enn det: flelsen er naturlig. Og det er meningen at flelsen skal f det den trenger. Og p toppen av det er det ingen begrensninger for hvor mye jeg kan f, og som et perfekt crescendo er det ingenting jeg m gjre annet enn komme hit, mellom tankene, hvor den jeg er ER naturlig og velkommen og riktig. Det er MENINGEN at jeg skal fylles opp. Det er den naturlige bevegelsen som vi har glemt lre barna vre, slik at millioner av voksne m lre vre sine egne kjrlige foreldre som holder dette mellomrommet slik at naturen kan gjre jobben sin.

Hvem er jeg n? Litt engstelig og sr.
Ok, det er greit, jeg fr vre engstelig og sr.

Og naturen svarer:
Ah, velkommen engstelig og sr. La meg sitte her tett inntil deg, slik at du kan suge til deg kraft uten anstrenge deg. Jeg er med deg uansett hva som finnes i deg n. Ikke lft en finger, bare synk inn i flelsen. Tillat det som skjer i deg og kjenn at du kan stole p meg. Jeg har aldri sviktet deg, jeg har alltid vrt her. Og jeg ville aldri tvunget meg p deg mot din vilje. Og du er her n. Let go and let God (nature/love/energy)

Det blir aldri tomt.

Kom hit s ofte du vil.

Uansett hvor lenge du har hatet deg selv, s finnes mellomrommet som om du aldri forlot det.

Uansett hvor mye tankene insisterer p hvor vondt det er og hvor vanskelig det er....s er jeg bare et "ok" unna. Uendelig mye strre enn alt du kommer med. 

Kom med tanken. "Dette er for vondt!" 

Ok, det er det jeg tror n....

Jeg kjenner en voldsom tristhet i det, eller under. Buldrende.

Jeg fr lov til vre trist.

Jeg forstr hvorfor jeg er trist.

Trist er velkommen.

Jeg kjenner hvordan jeg tviler, p at det virker. S jeg overtaler meg selv til trre. Fordi jeg har vrt der mange ganger, og fr det hadde jeg hrt mye om det. Nok kjrlighet i massevis. Dessuten, hva har jeg tape? S jeg overgir dette store triste her. Og kjenner nrvret og varmen...jeg er hjemme.

"Hemmeligheten" som kan gjre hele forskjellen

Jeg har sett filmen "In Utero" (trailer nedenfor) igjen og kjenner hvor viktig dette budskapet er. 
 
I en verden hvor vi ser ut til tro at regler og teorier og systemer gjr en forskjell s har naturen en liten pminnelse til oss. Nemlig at mennesker har behov. Vi trenger kjrlighet, vi trenger flsomhet, vi trenger kontakt. Vi blir syke hvis vi ikke fr det. 
 
Det er ganske ironisk ikke sant, at s mange mennesker  "kommer til kort" i samfunnets yne, nr det egentlig er samfunnet som kommer til kort? Dette er ikke en virkelighet som kanskje finnes. Dette er en virkelighet som vi ser overalt rundt oss. Folk flykter fra seg selv inn i alle mulige avhengigheter*, for slippe forholde seg til hva som skjer p innsiden. En god venn av meg sa engang til meg at "Folk er villige til gjre hva som helst, for slippe vre ensomme". Jeg kjenner igjen meg selv i det. Lurer p hvor mange ganger i lpet av dagen jeg tar opp telefonen, uten ml og mening, fordi jeg vil distraheres fra meg selv.
 
Fryktelig mange merker at noe er "galt", litteratur i selvhjelpssjangeren har blitt superpopulrt. Vi sker og sker og sker, og tragisk nok er det vanlig ske etter lsninger som gjr at vi kan fungere i den rollen vi mener ha ftt. Misvisninga er stor. Vi blir syke, mer og mer. Ni-ringer blir utbrent. "Veggen" er nrt opptil dagligtale. Motlsheten brer om seg og ungdommene som kjenner p den finner ikke veien sin, vil liksom ikke videre. Legene skriver ut psykofarmaka, og ingenting skjer... Egentlig.
 
Og det er selvflgelig ikke helt sant, for jeg kjenner etterhvert mange som tr mte avgrunnen i seg selv. Folk som opplever at det er utrolig befriende at det som finnes inni dem fr lov til finnes, at de ikke trenger kjempe imot det lenger. Folk som opplever at det ikke tok livet av dem slippe taket, som opplever at det ligger MASSE deilig energi/kjrlighet i oppdage det naturlige mennesket i seg. Det er LOV vre redd. Det er LOV holde tilbake. Og det finnes noe under der, som trenger bli sett. Jeg finner ofte det lille barnet, som ikke har kjent p at det finnes en voksen del som takler ting. Det lille barnet i meg, trenger fle den voksne delen, og nr hun gjr det s forandrer det alt.
 
S det er de gode nyhetene. Mulighetene finnes! Vi m bare trre slippe taket i illusjonen om at de reglene vi tror p faktisk funker. De gjr ikke det. Det er biologisk umulig. For ha fred og fremgang s trenger vi mennesker som fr alle sine behov mtt, ogs de som viser seg gjennom sinne/depresjon/avhengighet/"negativ" adferd. Det enkleste er selvsagt begynne med fosteret, som de snakker om i filmen, men vi har for mange voksne som ikke kan gi den typen kontakt til foster/spedbarn/smbarn. OG vi har et samfunn som ikke oppfordrer til virkelig kontakt/kjrlighet, OG det vokser frem mange retninger som KAN lre oss mte oss selv med kontakt/kjrlighet.
 
*Med avhengighet mener jeg alt vi ikke klarer la vre, selvom vi veit at det er negative konsekvenser p sikt.


For se filmen i Oslo, klikk p linken under.
https://www.facebook.com/iopt.no/events/ 

 

Ja til det...

Hei, det er meg, igjen. Nr det er tffe tider, s er det lett holde seg for seg selv. Nr det som er inni ser ut til rive meg over ende i en malstrm av smerte, protester og motstand stikker jeg meg vekk og klamrer meg til halmstr eller bare dr.... Perfekt melodrama... Slipper taket og lar det f meg. Jeg ER dette fra innerst til ytterst, fra frst til sist, fra verst til nederst og absolutt alt i mellom. Jeg er hun som skjelver av frykt nr det skal ringes enkelte steder. Jeg er hun som blir truffet av tsunamien av skyld fr svnen har sluppet skikkelig taket i synapsene. Jeg er hun som hres ut som en verdensmester, og som i det siste har hrt hulheten i all min "vitenhet".

Og det er ok. Det er det som er poenget....det er ok. I dag klarte jeg si ja til det. Angsten, frykten for hvem jeg er, hvordan jeg fremstr, det fikk lov til vre her i dag. Det er s enkelt at jeg noen ganger fr lyst til kaste opp. Noen ganger fr jeg ordene mine i retur og da skriker hele systemet mitt "HOLD KJEFT!". Og noen ganger kommer kjrligheten og romsligheten til meg ogs og jeg smuldrer opp. All motstanden blir borte og alt jeg ser er den bitte lille jenta som lengter. Nyansene i det jeg fler blir tydelige....sinne skjuler srhet, kritikk skjuler frykt, dytting skjuler suget i magen etter flelsen av bli totalt elsket...

Jeg sier ja i dag. Ja til bein slepe etter seg, ja til angsten, ja til falle sammen som korthus ved minste antydning til stress... Jeg vet ikke hva det skal bli til med meg, vet ikke hva jeg skal bli nr jeg blir stor, jeg lar det g.... Systemet hyler etter gjre rett og skjell for meg. "Bidra!". Tankene sier at det er fordi jeg tillater meg tenke p det at jeg er der jeg er.... Konflikt... Ja til konflikt. Ja til pisken over skuldrene. Ja til diktatoren. Ja til alt som er i meg akkurat n...

And so I live to breathe another day. I dyp og oppriktig oppmerksomhet for alt som rrer seg i meg. I dyp takknemlighet for alle lys p veien min. Gud veit hva livet har i vente for meg.... Og jeg kjenner at det betyr noe for meg faktisk....tanken p at Gud veit.... Ikke for at det er styrt, eller forutbestemt, men fordi jeg ikke veit. Livet er strre enn meg. For n'te gang spr jeg meg selv hva som skjer hvis jeg lar livet strmme slik det vil i, rundt og med meg.

Jeg bde har og har ikke tillit. OG jeg kan si JA til tvilen, ja til at jeg holder igjen, ja til at jeg er redd. Det er s mye som rrer seg. Opplringen min sier at jeg skal holde igjen, stoppe strmmen, kjempe imot. Ja til behovet for stritte imot....

En stakkars sliten sjel fr lov til vre dette....hva det n enn er. Trene kommer, forlsning.... Trene stopper, forstoppning...

Jaja....s er det DET jeg er n, mens noe i meg lengter etter slippe taket. Det er egentlig fantastisk utilfredsstillende holde igjen. JA til det. Ja til det indre. Ja til barnet. Ja til....bare JA! ...bare....ja....

<3

Den ultimate slavedriveren...

I morges vknet jeg med drlig samvittighet igjen....som om jeg burde sttt opp fr jeg stod opp og vaske hele huset og og og. 

Puster i drlig samvittighet, lper ikke fra det...er bare her med det....

Det er ekkelt alts, det sier s mye kjipe ting om meg. Akkurat som min rett til leve har blitt tilbakekalt, og s kan jeg redde meg inn igjen ved st p hodet og synge nasjonalsangen baklengs. Jeg prver, jeg lover at jeg prver. Aldri bra nok selvsagt....det blir aldri nok. Akkurat n kjenner jeg at jeg er glad for at jeg er s trassen. For nr det har gjort vondt en stund s sier jeg bare OK. Det er greit. S er jeg for drlig da, ok! Jeg bare slipper meg ned i sledammen jeg og merkelig nok er det da jeg kan puste skikkelig. Nr jeg ikke trenger kjempe imot denne opplevelsen lenger..... Jeg er som jeg er, jeg orker ikke det der, jeg er ikke no husmor (hmmm litt usikker p det der), jeg er et barn som liker leke med lekene mine, som bare er fornyd nr jeg gjr morsomme ting. Jeg liker vre der for venner, jeg liker lage ting - alle slags ting. Jeg ELSKER det nr det jeg gjr fles nyttig.

Og det er da det slr meg, akkurat n, at alt jeg tror om vre bra nok kommer fra et sted hvor ingen egentlig koser seg noe srlig. Jeg kjper liksom denne "vre ordentlig" greia. Flink pike-syndromet. Jeg TROR p at det er viktig, p tross av ERFARINGEN at alt fungerer mye BEDRE nr jeg koser meg og ikke stresser s flt. Ting er ikke s viktig som vi skal ha det til.

Tilbake til senga, og samvittigheten, og den sre, slitne stakkars kroppen som ikke lenger kjemper mot overflata...s mye... "Jammen, jeg skal bare.." "Men kan jeg bare slutte da?" All denne "troingen", p ting som vi kollektivt klamrer oss til fordi da skal alt bli s mye bedre, da skal alt g godt. Bare at det gjr ikke det.....ingen mengde regler kan gjre at vi aldri kommer utfor "ting". Fdsel og dd skjer, sykdommer og friske kropper skjer, distraksjoner og sm glipper gjr at ulykker skjer, folk kommer og folk gr, barn hater deg og s elsker de deg litt fr de hater deg igjen. Troen p at regler funker skaper usannsynlig mye ansvar p hver enkelt. Ansvar som er forferdelig stort. S der ligger jeg i senga og tar ansvar for hva "alle" tenker om meg og om det betyr at jeg fr lov til leve i dag eller ikke... Ikke rart jeg er sliten. 

Dette er forferdelig vanskelig skrive kjenner jeg... N er jeg redd for dommedag, eller "the day of reckoning". Mest fordi det er offentlig, potensielt. Og...hvis jeg ikke vasker huset mitt, og kjrsten min blir sur for det, s er det faktisk hans ansvar. Ikke fordi jeg ikke vil bidra, og ikke fordi vi ikke er sammen om det, men fordi det er ikke mulig for meg srge for at han aldri blir sur. Jeg har ingen kontroll p det og ingen mengder med regler oppi hodet mitt om hvordan jeg skal oppfre meg gir den kontrollen. Han lever nemlig sitt helt egne liv. Det jeg KAN gjre er samarbeide med ham og lytte til ham nr han er sur eller lei eller trist eller... 

h kjre vene hva jeg ber meg selv bre p. Neste p lista er selvsagt: "Jammen kan du ikke bare slutte med det". 

Hva skjer egentlig nr jeg ber meg om slutte med det? Hmmm frste jeg kjenner er tanken at da har jeg gjort det feil ogs. Sukk...jeg burde jo klare det ikke sant? Det er jo s enkelt. Jeg mener, jeg har jo ikke blitt lrt opp til at hva andre fler bestemmer om jeg hrer til eller ikke, har jeg vel? Hmmm....det er snn samfunnet er n...og vi har gradvis tatt det mer og mer alvorlig. N har det blitt laget lover om det. Det er formalisert at det andre synes er fryktelig viktig...

Hvordan har jeg det inni her? Litt forvirra, jeg vil bare puste i det jeg fler. Uansett hva det er. kei, jeg er sliten av lpe for n igjen ideen om det som skal til. Og jeg kjenner lettelsen ved bare synke ned i det og gi meg over til snn som det faktisk ER akkurat n. Jeg er sliten og det er greit.

Dagens gave til meg selv er f lov til vre det jeg ER akkurat n...

 

Nr du er rlig, s blir du hellig - (Ghandi)

Det er bare det at det er s lite fristende vre rlig om de vonde tingene, eller de mkkete, egoistiske og ufine tingene. Det kan da ikke funke vre rlig om alt det der grumset som kommer frem i ny og ne, det vi febrilsk holder igjen s ingen skal se at vi er "snn"...

Veit du hva som er kjipt med det? Det er vold..det tar din menneskelige natur og forvrenger den. Det juger om hvem du er og hva som skjer i deg. Det juger om hva som er viktig her i livet og det juger om hva som har verdi...

Jeg bedriver vold mot meg, daglig. Noen ganger begynner jeg fr jeg vkner skikkelig om morgenen. Jeg er skikkelig god p det, begynte tidlig, ville passe inn. N er ikke jeg en snn person som lett byer seg, s jeg har anstrengt meg bde for passe inn og for IKKE passe inn. Det er bare det at det alltid er min feil hvis noen blir sure, opprrt, forbanna eller oppgitt. Hver gang jeg hrer et sukk s tenker jeg at jeg har gjort noe grnt. Det er mildt sagt slitsomt og det rapper energi fra veldig mange omrder i livet mitt, alle kanskje til og med.

S jeg ver meg p dette nye... faktisk bare se hva som skjer i meg. I all skams navn har jeg holdt p i to-tre r n, men nr man har levd fire tir s er to-tre r ganske nytt ;) Det tar hvert fall litt fokus snu frti r med tankevaner. Gamle godt brukte stier og veier hvor tankene bare automatisk raser frem og tilbake skal oppdages og erfares og smakes p og aksepteres fr de sakte, men sikkert slipper taket. 

Der var det igjen forresten, det vre rlig om hva som skjer; ikke bare trykke det ned. Jeg skal SE hva som skjer i meg.

S hva skjer da? Akkurat n mener jeg? Der du sitter? Kan du kjenne p en flelse eller en tanke som har vrt der s mye at det nesten er umerkelig bakgrunnssty? Jeg har ikke lyst jeg. Vil ikke innrmme det. Det er faktisk ganske rlig akkurat n. "Dette er risky business" sier flelsen til meg. "N m du passe deg ellers smeller det". Det er ikke rart at jeg prver smette unna snne flelser. Det er bare det at snne flelser er som skygger, de blir mye svakere nr man skrur p lyset. S jeg vger litt til. Jeg vger sitte her, litt til, med akkurat det. Det strammer i magen og det knyter seg rundt hjertet. Det vil ha meg til tro at det spiser meg opp innenfra. Jeg kjenner besluttsomheten vakle, er det for stort for meg? Er det strre og sterkere enn meg? Det hjelper bare oppdage at det vil overtale meg til vre svak. Ok, tenker jeg, flelsen forsker fortelle meg at jeg er svakere enn den. Det snrer seg skikkelig til n. Jeg tenker at jeg er fake, hva i all verden har jeg bidra med liksom. Jo, jeg skal stille opp i verden som jeg ER. Jeg vil leve i en verden der folk kan vre som de ER, ikke bare late som hele tiden... Voldsomme nerver og litt glede. Fantastisk reise, her er det krefter som river og sliter. Hvem trenger rafting liksom.

Nr tar det slutt da? Det trenger ikke ta slutt. Jeg mener, alt forandrer seg hele tiden, og jeg er pen for at dette aldri blir borte. Hvor i all verden kom den sikkerheten fra? Her gikk vi fra "risky business" til "det kan vre her s lenge det vil" p bare noen minutter liksom. Og det kan det, vre her. Magen knyter seg og pner seg p samme tid, pusten gr rolig og jeg kjenner takknemlighet igjen for at flelsene og tankene prver passe p meg. Tankene spretter i hytt og gevr og vil at jeg skal "bli noe", "utrette ting"....og jeg kjenner hvordan det gr p tvers av rligheten inni meg. Jeg orker ikke....jeg vil bare vre her n, med det som er og dele det med dere. 

Jeg vil leve sammen med dere, som jeg ER.

Hvordan er du?

❤️ 

Som jeg er...

Mon tro om jeg ikke i dag skal f lov til vre som jeg er.... Impulsen om holde tilbake, dytte litt unna, presse frem eller orke litt til er velkjent..... Mon om, i dag, det jeg er er nok. Det er ingen andre her n. 

Jeg har lurt mye p dette med virkeligheten. Hva er virkelig? Disse reglene i hodet, er de virkelige? Eller "samfunnets forventninger"? Hva med sunne tanker og fravr av kaos? 

For meg ser det ut til at det koker ned til min evne til klare la alt finnes. Og etterhvert oppdage at selve krafta ligger der. Kaoset viser vei. Men er det sant?.....
Akkurat n kan jeg f vre meg da. Trist, melankolsk og litt redd er det som bor i meg....og i det minste mens ingen ser meg kan jeg vre snn n. Lettere snn.....og burde-trollet rasler med sabelen og det er greit det ogs. Fri pust.....

Det er s lett si at noe ikke burde vre...s utrolig lett fyse meg selv til side og tenke at det gr fint snn... Jeg er ikke takknemlig i dag...jeg kan bare anerkjenne at det som skjer i meg skjer og at det er naturlig og har sin plass...jeg fr plass nok til det hvertfall.

Good morning depression....-fra april 2015

Det er morgen, hodepinen krymper skallen min og jeg sleper beina etter meg ut p badet. Mannen dro p jobb for flere timer siden mens jeg ligger igjen i senga og svikter. Psykologen min har lrt meg at depresjonen min kommer av en alvorlig energimangel p innsiden, og at det jeg trenger gjre er f kontakt med meg sjl med aksept og ikke den vanlige dommen. Jeg sverger, noen ganger fr jeg det til...

Sola skinner, det er vr og jeg merker at livet blir lettere. S da sitter jeg i stolen og kjenner magen synke gjennom gulvet og ser ut p gresstr som duver i hagen som egentlig bare er et villniss. Det kommer helt an p hvordan man ser det, ikke sant? Hagen mener jeg. Kan jeg late som at det bare er en naturhage? Lure meg til tenke at det er helt fint som det er? 

 

Kommentar september 2016:
Det er lett kjenne seg igjen i snne morgener, det er ikke lenge siden jeg hadde den forrige :) Selvom jeg ikke skrev den "ferdig" s er det s mye sannhet i det at jeg vil dele. Takknemlig for at reisen min fortsatt er her...og se at jeg faktisk kommer videre.

Srlig etter en s fantastisk morgen som i gr, hvor alt annet lett kan tolkes som en nedtur, er det godt vre rlig og ikke late som. Jeg er ikke s deppa i dag, jeg er ikke like glad som i gr heller. Kjenner s godt igjen nsket om holde p det gode, vise verden hvor bra jeg har det. Jeg innser at jeg er en del av klisjeen...alt for bli oppfattet som et bra menneske. 

Det er mye vold i det der egentlig, skulle vre et menneske som andre synes er bra. Jeg pisker og presser meg selv. Jeg kjenner mennesker som tror p press, de fr meg til tvile p det jeg vet og s synes jeg synd p dem...tenk s ufattelig vondt de gjr seg selv daglig? Uten forst hva de gjr, de er bare lrt opp snn. Det er s trist, og jeg vet bedre enn forklare dem det. De bare angriper, og det skjnner jeg godt. Jeg har gjort min del av angrep, og ser ikke bort fra at jeg gjr det igjen. Den menneskelige tilstanden er "messy", jeg tror ikke det er noen logikk som forklarer livet fullstendig. Det hindrer oss ikke i forske lage regler for kontrollere livet. Det triste er at ingen har klart det s langt. Det er ikke kontroll vi trenger bli gode p, det er evnen til leve med det livet byr p. Det inkluderer bli gode p det som skjer inni meg, og DET er det jeg jobber mot. Tilfeldigvis blir jeg syk nr jeg gjr noe annet, s etter ha blitt ignorert i mange r s str kroppen/flelsene/apparatet p sitt. Det er ikke liv jobbe imot meg selv..det har det aldri vrt. Jeg har bare vrt veldig sta i forsket p bevise at det gr an. Fordelen med at jeg har vrt s sta er at jeg totalt har brukt opp kvota for bullshitte meg selv. Lre-lytte-smake-leve....reint liv er mlet og veien er alt fra rett. 
❤️

Hva skjer egentlig i livets bakteppe?

Jeg lytter til strmmen av tanker og flelser som ofte bare danner bakgrunnen i livet mitt. Tankene og flelsene jeg lever p tross av. De som jeg har satt i verk for lenge siden, snn at jeg skulle overleve. Jeg lytter, og akkurat n er jeg s takknemlig. 
Perfeksjonismen, som hele tiden presser meg til gjre mer, er noe jeg har kunnet lene meg til og tro p. Vaktsomheten, som flger med p alt og alle har gjort at jeg alltid vet det nr noe er galt. Intellektet, som forstr alt(?) har gitt meg hp om at jeg ikke trenger ta skylda for alt. 
Jeg lytter og takker. Det blir varmt i meg. Og veldig god plass. Det er ikke for stort. Selv sinna tanker og flelser blir takket n, og jeg ser fryktelig tydelig det jeg har lrt noen ganger: alt jobber for meg. Tenk det! Alt dette som gjr meg trist og tung, som tapper meg for krefter, som holder meg tilbake fra delta....det jobber virkelig for at jeg skal overleve. Og disse tankene og flelsene har ikke evne til se at de ikke virker, de bare jobber p. S nr jeg jager p dem for at de ikke skal "delegge" mer, da stlsetter de seg for den kjente kampen og blir bare enn mer aktiv. Jeg er s takknemlig for dem. S utrolig fantastisk takknemlig. Jeg lever fordi jeg valgte kjempe. Og jeg dr fordi jeg er imot kampen... Det i meg som kjemper slipper kun taket nr jeg elsker det. Nr jeg klarer se at det finnes, og s elsker det. Det er bare kjrlighet som har muligheten til heling i seg, alt annet er jegr som fortsetter skade meg. 
Takknemligheten sender en sjokkblge av energi gjennom meg. Det fles s hyt, s reint. Det er ingenting i meg som er skittent n, alt er bare kjrlighet og overlevelse for at jeg skal leve. Og jeg vil jo leve ❤️, jeg vil s mye mer enn overleve, selvom jeg takker for skolen jeg gr. Jeg hadde aldri kjent det s detaljert hvis jeg ikke hadde gtt denne skolen. Livet er kaos, det er ikke meningen at det skal vre noe annet. Tankene og flelsene har lenge ftt tro at de vet hva som er viktig. De tar feil, og jeg elsker dem for det. For n vet jeg hva det betyr. Jeg kjenner det p kroppen. Denne flsomheten som har fortalt meg om hva som skjer i meg er intelligent og den svikter aldri. 
"Kan jeg ikke bare ta meg sammen og jobbe!" Nei, jeg kan ikke det, fordi det er jobbe mot naturen. Det er ikke naturlig leve uten kjrlighet til seg selv. Det er ikke naturlig holde ut. Det er ikke meningen at jeg skal lide meg gjennom det, eller distrahere meg fra hvordan det egentlig kjennes. Det er meningen at jeg skal elske og elskes. Det er meningen at jeg skal bli god p fle meg frem. Det er meningen at jeg skal legge vekt p alt som rrer seg i meg, og hver gang noe i meg sukker oppgitt s elsker jeg at det tror det gjr noe godt og nyttig for meg. Det gr nemlig ikke an hele noe med oppgitthet, ikke oppgitthet heller. Kjrlighet derimot, heler alt. Men bare hver gang.
❤️

 

 

 

 

Cyan redobber, PVD Gull/Lyse Krystall / Cyan Halskjede Langt, PVD Gull/Lyse Krystall / Candy Ring, Mix/Krystall / Cyan Halskjede, PVD Gull/Lyse Krystall / Cyan Ring, PVD Gull/Lyse Krystall / Cyan Ring, PVD Gull/Lyse Krystall / Cyan Armbnd, PVD Gull/Lyse Krystall

 

 

Selvbestemt abort vs Samvittighet

Jeg har ikke fulgt denne debatten med lupe, men jeg vil likevel si noe jeg har tenkt p i det siste. Samvittighet er jo i ferd med bli mangelvare i samfunnet vrt, og hvis legene skal handle etter plikt og ikke etter hjerte s blir denne rollen ogs noe uthulet?

Jeg tenker ikke at vi skal gi noen leger rett til dmme, men jeg synes da ikke det er noe galt i f lov til si at dette nsker jeg ikke vre med p fordi det strider imot det jeg tror p....uten bli kastet ut i et sort mrke hvor du plutselig ikke er god nok lege.

Jeg er kvinne og jeg har tatt abort. Og jeg tror ikke jeg ville likt det hvis legen min sa at han ikke nsket henvise meg til sykehuset. MEN det hadde kanskje vrt sunt for meg? f tenke gjennom situasjonen en gang til? fle p at noen faktisk mente det jeg gjorde var helt feil kunde nok ha skapt en reaksjon i meg. Og reaksjoner skaper modning, og DET TRENGER VI MER AV!

Jeg er for selvbestemt abort. Jeg er FOR et verdig liv, for alle! Nr vi skaper et samfunn hvor det IKKE er lov st for det samvittigheten forteller oss, hva slags samfunn skaper vi da?

Vi kunne kanskje trenge et samfunn der vi var mindre redde for fornrme hverandre. Der det var lov si hva man mener, og lov mene forskjellig, og HELT GREIT bli sur, lei seg, fornrmet, oppbragt, uten at det betyr at det er noe grunnleggende galt med hverken oss eller samfunnet. En dame som skal ta abort har kanskje ikke s lyst til bli lei seg, men det KAN vre en gave, OG det VIL vre med p gjre henne MER bevisst, MER voksen og MER i stand til ta vare p seg selv......og DET nsker vi oss, ikke sant?

S jeg er FOR reservasjonsrett (overraskende nok) og jeg er FOR flelser og reaksjoner OG selvbestemt abort.

La folk d av det de vil....

N har jeg sett nyheter....jeg gjr det ikke ofte, men jeg har ftt meg kjreste og han liker se nyheter fra tid til annen og jeg blir trukket inn i kryssilden. N er ikke dette en klagesang fordi jeg m se p nyheter, det er heller en styrelsesbetraktning som har vokst i meg en del r. Jeg har begynt se tydeligere og tydeligere hvordan vrt samfunn skal beskytte individet mot seg selv. Antagelig i den hensikt at man da blir bedre produksjonsenheter som gjr at hele samfunnet fungerer. Hvilket forteller meg at det er vi som skal tjene samfunnet og ikke samfunnet som skal tjene oss...

Temaet in question er at hver fjerde time dr en skotte av alkoholen. Svaret p dette er alts ikke gi individet ansvar for sin egen gjren og laden, men gjre det vanskeligere for ham/henne gjennomfre det de ser ut til vre svrt ivrige etter f til.

Alle mennesker tar valg hele tiden, hver dag. Det er av vre valg vi lrer. Noen av oss er s gode at de lrer av andres valg. Hvis jeg ser noen nr meg som lider, er det mulig for meg lre noe av dette.

"Samfunnets" lsning, er ta valget for individet. Bestemme hva som er hensiktsmessig og hva som ikke er hensiktsmessig for dem og s styre dem i denne retningen. Resultatet er individer som ikke lrer gjre sine egne valg. Er vi tjent med slike individer? Br vi ta fra folk valget fordi noen er mer skikket til velge enn andre?

Er det ikke litt snn at man blir bedre p velge, nr man har gjort noen feil og mtte smake sine egne konsekvenser? Hvem er jeg som tar fra et annet menneske retten til velge selv? Vi er gitt fri vilje fra fdselen av. S har vi gjennom mange r foredlet et samfunn og system hvor vi skal hjelpe hverandre. Dette er en kjrlig handling og det er ikke snn at vi skal slutte med det. Det jeg mener vi skal gjre er balansere vre kjrlighet.

Unger som ramler og slr seg, lrer. Snn er det med voksne ogs. Vi har skapt et samfunn der ansvaret overfres fra individet til det kollektive og det er valg vi gjr igjen og igjen. Det hjelper ikke legge plaster p dette sret. Hvis vi skal ha friske og sterke individer m vi la dem drite seg ut og plukke opp mkka etter seg. Det nytter ikke rydde opp igjen og igjen og igjen......det har jeg rikelig av erfaring med :)

La folk ta sine egne valg....til ytterste konsekvens! Det er kanhende derfor de er her. Jeg tviler p at de er her for at vi skal velge for dem......

It's the yearning that gets me....

...beklager den engelske tittelen, men her ringer det i rene...

Jeg har vrt p kino.....jeg har sett "The ugly truth". Jeg har sett vakre mennesker som sliter med temaet kjrlighet....

Det er ikke det at jeg ikke tror vakre mennesker sliter med f seg en kjreste....og det er ikke det at filmen var feil eller teit eller.no....men det er lengselen som river i meg... Jeg mener, han faller for henne mens han ser alle hennes drlige sider, han faller hjelpelst og ettertrykkelig. Og akkurat n gr det opp for meg at jeg blottlegger sjela mi for blogg.no, men hey...la det st til... HVOR I H***** FINNER MAN SNN....SIKKERHET? Hvor man bare vet?

Joda, temaet i filmen er selvsagt at det kommer fra den kanten man minst aner, og at man er verdig elskes slik man ER. Jeg har lrt at jeg m elske meg selv...og jeg har blitt ganske flink til det. S nr jeg innimellom er litt srbar og gr p kino, s rauser all romantisk lengsel jeg noensinne har flt inn over meg med uant styrke. Alle ideene om bli bret p hendene (bare ikke nr ting skal gjres, da vil jeg gjerne gjre det selv), dyrket for min skjnnhet (hva i all verden vil han oppn n?), dele mine innerste flelser og tanker med en mann (ja, srlig, det har ikke vrt noe sjakktrekk slangt)...

Skjnner du? Jeg er f*****....og jeg lengter, s magen nesten sprenges....

Det er hardt vre kvinne synes jeg, men jeg mistenker at det ikke er noe enklere vre mann....

"I have learned to not compare myself to others; they are more f***** up than you think"

Kjrlighet

Fra boken Zahir av Paulo Coelho: "Noen ganger kunne jeg vre vilt forelsket i Esther idet jeg skulle krysse en gate, men allerede idet jeg ndde fortauet p den andre siden, flte jeg meg fanget, trist fordi jeg hadde bundet meg til noen, vill etter oppske nye eventyr. Og tenkte: "Jeg elsker henne ikke lenger.""

S hva er kjrlighet? EGENTLIG. Hvis det kan fles som om jeg mister det, aldri har hatt det, i lpet av den tiden det tar meg krysse en gate, hva er kjrlighet da?

Kan jeg noensinne love meg bort til et annet menneske? Vil jeg noensinne bli lykkelig hvis jeg ikke gjr det?

Er det mulig elske et annet menneske, helt uten eie det? Helt uten forvente noe? Helt uten styre tanke, ord og gjerning?

Jeg har ikke svar :), bare sprsml...

www.anitas-verden.no

Stt Stere Stevia

Det er facinerende se hvilke muligheter naturen byr p, og som vi rett og slett ikke vet om. Enten fordi vi ikke sjekker, eller fordi vi stoler p at de som bestemmer for oss vet hva de driver med.

Enhver indianer med respekt for seg selv roterer antagelig i graven sin bare ved tanken p hvor drlig hvitansiktet samhandler med naturen.

S n har jeg bestilt fr, jeg skal dyrke stevia. Det er en plante som er opptil 300 ganger stere enn sukker, med den fordelen at det ikke er raffinert med blsyre ;-). Man kan spise den rett fra planta, eller man kan trke bladene og bruke i bakverk og te.

Jeg ser jo klart for meg at stevia i urtete fungerer aldeles utmerket, det er jo grnt p grnt. Videre s jeg for meg min favorittbakelse; den hellige sjokoladekake :). Det er ikke noe problem ste kaken med trre blader. Det var ikke fr jeg s for meg mammas luftige sukkerbrd stet med stevia, at jeg slo p bremsen litt :) Grnt sukkerbrd blir vel ikke heeelt lekkert, dog antagelig svrt festlig :)

Frene er bestilt, potta er dedikert og fremtiden lyser fremfor meg gldende og vakker. N skal jeg endelig drikke sunn te!!

http://anitas-verden.no

Norsk Barnehjelp svarer

Jeg  sendte mine synspunkter til  Norsk Barnehjelp, og  ble glad for å få følgende svar:

Hei!

 

Takk for din tilbakemelding, det setter vi stor pris på.

 

Vi blir svært lei oss når vi hører at en av våre selgere ikke følger våre retningslinjer når det gjelder takt og tone.

Dette tar vi alvorlig og vil ta det videre med rette vedkommende så snart vi får tilbakemelding fra deg om hvilket telefonnummer du har.

Da vil vi også reservere dette nummeret etter ønske.

 

Våre selgere gjør en god jobb for Norsk Barnehjelp og de har fått en god opplæring på hvordan de skal forholde seg til våre givere.

At det i dette tilfellet ikke føltes behagelig kan ikke unnskyldes, men vi tar det som sagt til etterretning.

 

Når det gjelder spørsmålet om vi betaler dem for hvert bidrag de samler inn så er svaret ja på det.

 

Med vennlig hilsen

For norsk Barnehjelp

 

Laila Elnæs

Kundesenteransvarlig

Mat til alle barn

En av mine visjoner i livet, er å hjelpe verden med å forstå at det er nok til alle, helt uten anstrengelser. Denne endringen tror jeg det er du og jeg som må få i mål, ved å gjøre det helt klart for styrende organer at de er her for oss, og ikke motsatt. Jeg tror ikke vi kan "redde" alle, fordi det er en del som ikke ønsker å bli reddet. Noen ganger føles det riktig å ikke eie noe, eller ha et sted å sove.

Når det gjelder barn, er vel ikke regnestykket så vanskelig annet enn at vi som mennesker kollektivt, ikke ønsker at  noen av dem skal sulte eller fryse. Noen er villige til å la barna betale, som virkemiddel for selv å få makt, så da er det vel der vi bør sette fokus? Uten at jeg dermed vil si at vi bør få mange gjentagelser av Irak.

Jeg vet at ALLE regjeringer, er totalt avhengige av alle de som gjør jobbene sine. Uansett hvilket land det er snakk om. Det betyr at det er VI som har makt. Ikke fordi vi har litt penger til overs, men fordi vi faktisk bestemmer hva som skal skje i landet vårt. Hva bruker vi den makten til? Vi trenger ikke å gå utenfor Norge for å se korrupsjon og maktmisbruk...

Når folk i fattigere land ikke sier ifra til sin regjering, bør vi tenke på oss selv, og hvor lite vi sier ifra til vår egen regjering. Det er ikke dem som styrer, det er VI som LAR dem. Hvis vi skal ha rettferdighet, så er det vår kollektive oppgave og sørge for det. Det betyr deg og meg, ikke "dem".

Er du villig til å ta den jobben?
Er du sint nok?
Har du blitt lurt og løyet for, nok ganger?

Jeg snakker om å ganske enkelt sette seg ned, stille og rolig, og si: "Stopp. Vi må gjøre bedre"

Skitne triks og utpressing i "velgjrenhetens" tegn

En, mindre enn trivelig, samtale med en "selger" fra Norsk Barnehjelp i dag har virkelig satt tankene i sving. Den trivelige mannen, som slett ikke på noe tidspunkt mistet besinnelsen, brukte i løpet av samtalen en rekke skitne triks. Hans hensikt var åpenbart å samle inn penger, koste hva det koste ville.

Som vanlig, åpnet han samtalen med å presentere seg høflig og takke pent for bidragetjeg har gitt i forbindelse med hjelpearbeider i Sudan. Jeg kjente igjen navnet på organisasjonen og forklarte raskt, men vennlig at jeg hadde blitt oppringt to ganger ganske nylig.
-Av meg? spurte mannen.
 Hvorpå jeg naturligvis svarte, -Nei.
-Ja, jeg ringer idag for å fortelle at man har funnet en rekke barn i gatene i Sudan, helt ned til 2-års alder.

Du kan godt kalle meg et udyr, men to tanker slo ned i hodet mitt ganske raskt. Den ene, er at den raske replikken hans fikk hjerterøttene mine til å vri seg, noe som identifiserte hans utspill som følelsesmessig utpressing. Den andre tanken var; Dette er et problem som bør løses ved hjelp av kraftigere midler enn mine 200,- kroner. Jeg forklarte mannen at jeg ikke satte pris på å bli gitt dårlig samvittighet på denne måten.
-Dårlig samvittighet? Dette har da ikke noe med samvittighet å gjøre. (Hersketeknikk fra mannens side, og både uhøflig og ukorrekt i mine øyne)

Jeg kjente at jeg ble mer og mer forarget, før jeg ba dem avholde seg fra å ringe meg igjen. Det var da han kommenterte: "Ja, vi må jo etterhvert beynne å lage lister over denslags folk også".

Så nå er jeg "denslags folk". Jeg forklarte for mannen at jeg slett ikke satte pris på slik uhøflighet, og begynte straks å titulere ham med De og Dem. Noe han ikke så ut til å la seg affektere av, og det er jo relativt imponerende.

Han spilte sin rolle til perfeksjon, men det er da betenkelig at slike virkemidler er "godkjent" for et godt formål. Akkurat som om vi har blitt så harde, at de må bruke hardere virkemidler.

Vet Norsk Barnehjelp vilke skitne triks som blir benyttet i deres nanv? Jeg mener, det er ille nok med telefonselgere for omega-3, bokklubber og lignende, men  Norsk Barnehjelp??

Og kunne ikke dette problemet blitt løst på et litt høyere nivå? Jeg mener, det ER nok mat i verden, hvis vi bare begynner å behandler hverandre skikkelig og ikke allltid være redd for å ikke få nok i vår egen pose. Og DET kan man ikke akkurat beskylde meg for, der er det større gutter/jenter som har mer å bidra med!!

Det er en fin ting å kunne gi penger til de som har mindre enn oss. Jeg har selv hatt et fadderbarn i mange mange år, og det setter jeg pris på. Men dette gikk litt langt, spør du meg.

Fattige mdre, med ektemann

Jeg var i selskap hos en venninne i går kveld. Det var et svært trivelig lag, men det ble kjapt klart at penger ikke var like enkelt for alle. To av jentene har fått barn det siste året, og det har ikke akkurat vært lukrativt for dem.

Den ene skulle begynne på skolen da hun ble gravid, men var så syk de første tre månedene at dette ikke var mulig for henne. MEN på Trygdekontoret sa de at hun skulle melde seg hos Aetat, og hos Aetat sa de: det er åpenbart at du er for syk til å jobbe.

Sosialkontoret, selvfølgelig, tvinger dem til å selge leiligheten sin, som de ikke har råd til å betale nå, før de kan hjelpe dem. Gud forby at Sosialkontoret skulle hjelpe noen med å få hjelp til å beholde sitt eget hjem.

Den andre forteller at hun hadde hatt ytelser fra før, men at hun falt mellom stolene da hun ble gravid og mor. Hun har vært mor i ett år nå.

Det som slår meg, er at vi har et litt klønete regelverk, og at det ikke er for oss vanlig dødelige at systemet er på plass. Det blir en litt sånn: lua i hånda ting...

Jeg trodde det var våre penger de forvaltet? Penger som kommer fra norske statsborgere som betaler skatt. Penger som kommer fra verdiskapning på norsk jord. Norsk jord som tilhører.....nordmenn?

De oppfører seg som om det er sine penger de skal gi fra seg. Det må vel være feil?

Men, vi skal vel finne oss i det da? Det er nok best at vi tåler det. Lar dem hive oss ut av hjemmene våre, be oss stå med lua i hånda, straffe oss hvis vi, Gud forby, skulle tro at vi hadde noen medbestemmelse i dette.

Det er godt det er jul :) For da er alle hjemme og spiser ribbe og koser seg. Ja, de som har til ribbe selvfølgelig :)

God Jul

Men strmprisen skal opp....

Ja, du får unnskylde at temaet dukker opp igjen, men nå er vel denna visa litt gammal vel?

Jeg mener, det regner som aldri før, drammenselva går høy og mer kommer til, og likevel blir vi fortalt igjen og igjen at det nok blir dyrere med strøm? Hvem er det dem lurer?

Jo, vi har et svært komplisert system på plass, som inneholder svært mange aspekter man til fulle må forstå om man skal kunne danne seg et vagt bilde av hvorfor politikken har gått i den retningen den har i den senere tid.......

1. Det offentlige eier selskapene som produserer strøm
2. Våre besteforeldre har betalt for det produksjonsanlegget som er på plass
3. Det har aldri vært problemer å holde jevn produksjon tidligere, før prisene ble variable
4. Alle bruker strøm
5. Vi har strøm nok
6. Vi blir flådd

Hvis 10% av oss sluttet og betale strømregningen, ville selskapene bli nødt til å gjøre noe.
Er du med?

Send meg gjerne mail
anita@anitas-verden.no

Gi dem en kake.....

Kjenner du igjen utsagnet? Marie Antoinette satt i badet, like før den franske revolusjonen, og folket brølte utenfor. Hun spurte hvorfor de var så misfornøyd og fikk beskjed om at de ikke hadde brød. Hvorpå hun utbrøt: Jammen, kan de ikke bare spise kake?

Det har slått meg et par ganger at de samme problemene ser ut til å være gjennomgangstone i landet vårt. Problemer vi har løst mange ganger dukker opp igjen og igjen. Mens andre problemer, som slett ikke har blitt løst, vokser seg store og vonde.

I Norge i dag har vi god økonomi og kan lett ta oss av de oppgavene som skal løses. Praktisk og materielt har vi det så godt at det er noe overraskende at dette fortsatt er hovedfokus i debattene. Nå skal det ikke påstås at vi skal la skuta seile sin egen sjø av den grunn, men at folk fortsatt gidder å høre på de samme debattene igjen og igjen, forundrer meg stort.


Torsdag ble en kake kastet på finansministerern, kastereren risikerer (efter sigende) 15 år i fengsel og vil gjerne påberope seg ytringsfrihet. Jagland (igjen efter sigende) poengterte noe om at fysiske tiltake ikke er noe særlig egnet som kommunikasjonsmiddel. Jeg hverken dømmer eller bifaller handlingen, men noterer meg at den ble utført.

Det faktum at noen gikk til det skritt å få finansministerens oppmerksomhet, ved å kaste en kake, forteller meg at til tross for at vi faktisk er i stand til å ivareta våre økonomiske oppgaver, så er det en lede i folket som vises mer og mer. Vi er ikke fornøyd, vi føler at vi mangler noe, det er noe som ikke føles riktig.

Jeg er tilbøyelig til å være enig med Jagland i at det nok ikke er et godt virkemiddel som kommunikasjon. Over kjøkkenbordet hjemme, ble det nevnt at vi jo har det ultimate virkemiddelet i den politiske debatten, nemlig stemmegivningen vår.

Det er da jeg kjenner at det ikke er noen for meg å stemme på. Det er, såvidt meg bekjent, ikke en eneste politiker med visjoner om hvordan vi skal løse de problemene som stikker folk i hjerterøttene. Det er en lede blandt folk i dag, som stikker dypt og som ikke kan repareres med penger. Vi er utilfredse og det er ikke noe fokus på hvordan vi kan gjøre noe med det. Vi får debatter om strømpriser, skatter, barnehagedekning og oljepengene. Dette er alle viktige saker, men de rører rett og slett ikke hjerterøttene eller bringer klarhet på punkter som er viktige for oss akkurat nå.

Innimellom får vi debatter som voksende problemer som psykiske plager hos barn, familier som faller fra hverandre og selvmordsstatistikk. Det ser ut for meg som om vi stadig ønsker å bruke gamle løsninger på disse problemene. Løsninger vi har prøvd mange ganger før. Løsninger som ikke lenger gir de resultatene vi trenger. Løsninger som ligner på brannslukking og ikke gode effektive løsninger.

Jeg er overbevist om at mange, veldig mange, har ideer om hvordan vi kan løse våre menneskelige utfordringer, så hva om vi våger å lytte? Hva om vi nå slutter å fortelle folket av vi vet hvordan vi skal løse dette, og heller spør hva de synes? Hvor er visjonene, hvor er samholdet og hvor er gleden?

Gode løsninger bringer glede og den følelsen i magen av at noe stort og flott holder på å skje. Hvem går i bresjen for slike løsninger?

Økende misnøye er et sikkert tegn på at forandringer er like rundt hjørnet. Det kan vel være greit å følge med slik at vi får gode forandringer, som gjør oss godt, og at vi ikke blir revet med i strømmen.

For det ER opp til oss; hver enkelt av oss. Det er nemlig oss det gjelder. Hvert eneste bankende hjerte teller! Hver av oss er viktige, og det må fremtidens løsninger ivareta.

Synes du ikke?

Snnen min har slutta p skolen

Hvem har skylda? Er det meg, skolen eller sønnen? Det er klart at som mor burde jeg jo mislike det, men jeg velger å se lyst på det. Han er 18 år og blir fanget opp av slike tilbud som skolene gir med arbeidstrening og alternativt opplegg.

Jeg snublet over meldingsboka hans fra 1. klasse en dag og der stod det: "Sønnen er stadig urolig i timene og glemmer ofte viskelær og blyant. Han har fått nytt flere ganger og det er forstyrrende når han ikke møter på skolen med utstyret i orden." Morsomt nok, var det det samme som læreren hans hadde sagt på konferansetime et par dager tidligere, og da snakker vi om et hopp på 10 år eller noe.

Jeg er egentlig ikke ute etter å legge skylda på noen som helst, men jeg vil gjerne si noen ord om hvordan verden ser ut fra mitt ståsted. Sønnen har ADHD, noe mange mener forklarer det meste. Det jeg synes er interessant, er at veldig mange har denne diagnosen for tiden, og at vi vel egentlig ser at det er stadig flere som "gir tapt" når det kommer til skolen. En ung dame fra Drammen stilte opp i Drammens Tidende og sa: "Det er bedre for meg at jeg er her." Jeg kan ta feil, men det hørtes ut som et resignert svar, fra en ung dame som har gitt opp å passe inn og som tar til takke med å være "en av dem" som ikke klarer det.

Det som slår meg, er at vi i dag har på plass et system som tillater så mange å falle mellom stolene, og fortsatt påberoper seg å være et levedyktig system. Mon det du... Videre er det verdt å nevne, at de stadig økende mengdene med "outsidere" vi "produserer" er de som skal bygge verden videre, på vegne av oss voksne og de barna som er på vei.

Ja, jeg vet det, temaet er digert, men .... vel, de reformene som har kommet i skolen er flotte. Jeg har selv fått på pukkelen når jeg har kritisert skolen som om den var slik den var da jeg gikk der :), men vi legger fortsatt merke til at det er mange, altfor mange, som kommer til kort på en eller annen front og som ikke blir fanget opp fordi det ikke er noen kelner ved det bordet.

Jeg lurer på hvordan skoleverket ville vært dersom ungene selv fikk bestemme hva de skulle lære, når de skulle lære det og hvor lenge.... Tenk om vi hadde funnet inspirasjon, til å lære MASSE, om noe vi faktisk trenger her i verden, bare ved å la ungene få spillerom...

Mange mener at ungene trenger basis-kunnskap, og vel, ja jeg kan nok være litt enig i det, men hva om Ole fikk lære å regne i en sammenheng som han skjønte? Eller om han faktisk fikk lov til å lære Lotte å regne, fordi de snakket sammen så godt.

Anarki? Vel, jeg tror ikke så mye på anarki jeg da, men jeg tror at Albert Einstein ikke var det eneste geniet på planeten. Jeg ber mine lærer-venner om tilgivelse, men jeg har ikke tro på skolen slik den er nå, selvom den er svært meget bedre. Vi bruker for mye tid på å forme hjernene til ungene, istedet for å se hvilken form DE har og hva DE kan lære OSS! :) Jeg tror jeg kaller på litt ydmykhet i forhold til hjerner som vi rett og slett ikke ANER kapasiteten på. Like hjerner, gjør like ting og i skolen har vi et utrolig mangfold, DET er nyttig det!! Det finnes ikke to unger som vil det samme.

Ja, jeg tror det er feil å forvente at ungene skal lære de samme tingene, til de samme tidene. De lærer mest om å være lydige og det er en lærdom av relativ verdi.

Visste du at lopper kan hoppe en halvmeter opp i lufta? Men hvis du putter lopper i et glass som er ca 30 cm og setter på en tett netting på toppen, vil loppene skalle i nettingen en dag eller to og så vil de peile seg inn så de hopper 29 cm. Når de har sluttet å kræsje i nettingen, kan du ta vekk nettingen og loppene vil ALRDI hoppe over kanten. KONDISJONERING kaller vi det. Like lopper hopper like høyt :) LIKE LOPPER OPPDAGER LITE NYTT og de har det ikke på langt nær så morro! Det er ikke for ingenting at vi har en "Finn deg sjæl"-bølge av dimensjoner gående. Det er fordi at når du finner deg sjæl, så er morro en svært trivelig bi-effekt.

ALLE LIKER Å HA DET MORRO, og TENK så trivelig det hadde vært om morro hadde vært en vane fra fødselen av? ;-)  Er det mulig? Jeg har ikke planen klar, men jeg er SIKKER på at den nøtta hadde blitt knekket, hvis den hadde blitt gitt til ungene :)

Har bare lyst til å slenge på at sønnen er en trivelig, om enn litt lat kar. Han er blid og hyggelig, kan til nød være hjelpsom hvis man enten frister med kake, eller treffer hans beskytterinstinkter riktig :) Han er nemlig svært glad i sin mor, men siden hun er den mykeste og "snilleste" han kjenner, slipper han unna med en god del, og det syns han nok er greit skal du se. Jeg er ikke redd for fremtiden hans, fordi han er en svært oppegående ung mann. I det øyeblikket han fatter interesse for noe, kommer han til å seile glatt gjennom alt av hindringer for å nå sine mål.

LEVE LÆRING OG MORRO!!!

Ja, Big Brother er akkurat det vi trenger n.

"Skamløshet får ny betydning", "vil ha sex", "silikonpupper" og en sjans for en kjendis i huset er stikkord Brita Møystad Engseth strør om seg med.

Litt usikker på hvordan jeg skal nå verden med budskapet mitt her, fordi de som velger å lese dette og ta det innover seg, har sannsynligvis allerede tenkt over hva Big Brother bringer inn i stua vår.

TVNorge er en av de organisasjonene vi betaler for å fortelle historien vår. Alle har en historie og alle er interessert i å høre historier. Jeg liker å se på folks historier for å lære noe av dem. Er det en sjans for at Big Brother lærer bort historier som kanskje ikke er nyttig?

Jeg må innrømme at jeg koker innvendig når jeg tenker på alle de dårlige valgene som blir tatt, og sendt på tv. Unger og voksne blir oppslukt av dramaene, galskapen og kåtskapen. De har, igjen, sensasjoner å snakke om. De nyter å snakke om noen andre som gjør ting de selv ikke tør. Eller så kopierer de noen av stuntene.

MEN HVA LÆRER VI? Lærer vi noe om hvordan vi skal bli lykkeligere? Lærer vi noe om hvordan vi skal få det bedre med oss selv og omverdenen?

Jeg kan allerede høre de som snur seg mot meg og sier: "Jammen Anita, det er jo bare underholdning." Jada, det er bare underholdning, men det er sjokkerende hvor mye vi får i oss av dette, hvor tilgjengelig det er og hvordan det holder oss akkurat passe tilfreds slik at vi ikke trenger å vekke hjernen....

Det irriterer meg at vi har så slappe holdninger til dette, at Brita faktisk får komme på tv og vise oss dette menneskelige søplet. Jeg likte henne bedre da hun gjorde filmanmeldelser, der hadde hun hvertfall noe å komme med....

Om jeg blåser i motvind? Joda, jeg ser nok poenget mitt. Men...hvis du noensinne skulle ønske at livet ditt innehold bittelitt mer, at du turte å komme bittelitt lenger.....så husk at det finnes mange som gjerne vil hjelpe deg litt på vei....

Anita
www.anitas-verden.no

Hamp - hvem er den store stygge ulven?

Inspirert av dagens oppslag om den svenske kongefamilien og plyndingen av regnskogen for å produsere papir, har jeg lyst til å henlede oppmerksomheten mot en svært nyttig plante som de fleste har hørt om.

Hamp er en plante som gir utmerkede firbre, til produksjon av papir, klær og petroleums produkter. Den er lettere å dyrke enn både bomull og tømmer, og gir større avkastning.

Hva er det så som hindrer oss i å tillate produksjon av hamp?
Hvis man behandler planten på en spesiell måte, kan man få en rus når man røyker bladene. På samme måte som man kan få en rus dersom man behandler sukker, gjær og vann på en spesiell måte. Det er selvfølgelig ingen i landet som er i produksjon med sistnevnte, spesielt ikke på privat basis. Dette har vi jo sørget for med politiske tiltak??

Nå er det vel helst de økonomiske aspektene som holder tingene i sjakk. Vi er hysterisk redde for at vår verden skal forandre seg, og derfor tviholder vi på det vi har fra før. La gå at vi dreper verdens lunge og la gå at det finnes bedre og enklere måter å produsere papir og "bomull" på. Nei, det er nok best å la ting være ved det vante. Gud forby at vi skulle forandre noe til det bedre. Best å sementere våre vaner inn i evigheten. Logiske tester som formålstjenelighet hører ingen steds hjemme :)

Nei, jeg synes ikke det er noe stas med unger som ruser seg, ikke voksne heller, men jeg tror ikke dette er noe jeg kan velge på alles vegne. Dessuten vil jeg heller at sønnen min skal ha tilgang til marihuana enn små hvite piller som noen ganger dreper ved første forsøk. På toppen av det hele tror jeg rett og slett vi må trå til med god gammeldags tid og kontakt for å gi ungene verdier slik at de kan og vil velge bort rus.

Når dette er sagt, vil jeg føre fokus tilbake til de store gutta i verdensøkonomien, som liker at profitten kommer i deres lommer og som dermed ikke er noe interessert i at produksjonen av hamp skal bli lovlig. Det er kanhende argumenter om rus som kommer frem, men dette er hensyn bare du og jeg bryr oss om. De som sitter på gullåra, spiller vår frykt ut mot oss selv og blender oss så vi ikke ser hva de driver med bak teppet.

Les mer fakta om Hamp her:
http://www.eutopia.no/Hampebok.html

Hva er det rette valget her?
Hvem skal få lov til å bestemme?
Hvordan føles det å sitte i stolen din og bli lurt?

Anita

Idol - til nye dybder

Er det virkelig nødvendig å stupe så langt for å skape drama og sensasjoner? Hvor mange i Norge i dag opplever dramaer til daglig? Gubben gjorde ditt, eksmannen gjorde datt og for ikke å om svigermor som......

Livet er dramatisk nok som det er, uten av TV skal komme med søppel til oss for å holde oss klistra til skjermen og sette igang adrenalin produksjonen ennå en gang.

Det er greit at show-biz er en tøff bransje, men hva skal vi kjøre ungene gjennom kjøttkvern på tv for?

Hadde det vært noe tak i oss, så hadde vi boikottet hele opplegget, men vi sitter klistret og klager. Ungene stiller opp med stjerner i øynene for å prøve å oppfylle en drøm. Noen av dem drømmer kanskje mer om å bli anerkjent, enn å jobbe med musikk... Drevet av et samfunn som krever at man lykkes her i livet. De er så drevet at de stiller opp for slakt på tv....

Hva slags signal er det vi sender til ungene våre da? Når vi gjør slakt til underholdning? Det er jo ikke første gangen, historien er full av at blod og tårer er god underholdning. Men ER  det virkelig det? Eller er det bare meningsløs fråtsing i andres misere for å få lov til å glemme vår egen en stakket stund?

Hadde det ikke vært mer nyttig å gjøre noe med vår egen misere? Slik at behovet for dette søplet gikk over? Oi, nei, det hadde jo betydd at vi måtte stoppe opp og kjenne etter hvordan vi egentlig har det...og det ligger nok best bakerst i skuffen...

Hver og en må gjøre det som er best for seg selv, men kan denne fråtsingen være bra for noen?

Jeg undrer.....
http://anitas-verden.no

Oljefest i lille Norge

Det er jammen vanskelig å finne ut hva man skal gjøre med disse pengene. Noen sier vi har for mye, noen sier vi har for lite. Noen vokser opp og samler mer rikdom en andre engang tør å tenke på, mens andre lever på mindre enn 1 $ om dagen.

Hva er egentlig forskjellen? Hvorfor tjener Røkke så mye penger? Hvorfor tjener lærer så lite. Jeg mener, noen føler at de må snu på hver krone, mens andre øser ut noen millioner her og noen millioner der. Det er rart at begge to kan eksistere i samme virkelighet...det er jo rimelig stor forskjell på dem?

Ja, jeg lurer jeg.....kanskje vi alle skulle få et implantat som tiltrekker seg velstand i forskjellige former. Det hadde vært noe å markedsføre det tenker jeg ;) Hadde tjent mye penger da....hø hø.

Artig å tenke på gitt. Hvor kommer alle pengen fra? og er det egentlig en begrenset mengde av dem? Noen tror ja, og noen tror nei. Hva tror du? Er det mulig at det vi tror, er det vi får? Sånn at uansett om du tror det er uendelige mengder med penger eller en bestemt mengde, så har du rett? Dæven, det hadde vært noe, for da kan jeg bestemme at det er uendelige mengder med penger og at jeg kan ha MASSE av dem. Åsså få rett :)

Hva ville du tenkt, hvis du hadde rett uansett hva du tenkte?
;-)
Anita
Les mer i arkivet August 2018 Juli 2018 Februar 2018
Anita Kristensen

Anita Kristensen

48, Svelvik

En sprudlende jente, som liker engasjere seg. Jeg er vel opptatt av politikk, men flger lite med i dagspresse etc, fordi det blir for mye konfliktfokus. Kanskje jeg er mer opptatt av filosofi, jeg mener...hvordan ER verden egentlig? EGENTLIG?? :)

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker