Når du er ærlig, så blir du hellig - (Ghandi)

Det er bare det at det er så lite fristende å være ærlig om de vonde tingene, eller de møkkete, egoistiske og ufine tingene. Det kan da ikke funke å være ærlig om alt det der grumset som kommer frem i ny og ne, det vi febrilsk holder igjen så ingen skal se at vi er "sånn"...

Veit du hva som er kjipt med det? Det er vold..det tar din menneskelige natur og forvrenger den. Det juger om hvem du er og hva som skjer i deg. Det juger om hva som er viktig her i livet og det juger om hva som har verdi...

Jeg bedriver vold mot meg, daglig. Noen ganger begynner jeg før jeg våkner skikkelig om morgenen. Jeg er skikkelig god på det, begynte tidlig, ville passe inn. Nå er ikke jeg en sånn person som lett bøyer seg, så jeg har anstrengt meg både for å passe inn og for å IKKE passe inn. Det er bare det at det alltid er min feil hvis noen blir sure, opprørt, forbanna eller oppgitt. Hver gang jeg hører et sukk så tenker jeg at jeg har gjort noe gæærnt. Det er mildt sagt slitsomt og det rapper energi fra veldig mange områder i livet mitt, alle kanskje til og med.

Så jeg øver meg på dette nye...å faktisk bare se hva som skjer i meg. I all skams navn har jeg holdt på i to-tre år nå, men når man har levd fire tiår så er to-tre år ganske nytt ;) Det tar hvert fall litt fokus å snu førti år med tankevaner. Gamle godt brukte stier og veier hvor tankene bare automatisk raser frem og tilbake skal oppdages og erfares og smakes på og aksepteres før de sakte, men sikkert slipper taket. 

Der var det igjen forresten, det å være ærlig om hva som skjer; å ikke bare trykke det ned. Jeg skal SE hva som skjer i meg.

Så hva skjer da? Akkurat nå mener jeg? Der du sitter? Kan du kjenne på en følelse eller en tanke som har vært der så mye at det nesten er umerkelig bakgrunnsstøy? Jeg har ikke lyst jeg. Vil ikke innrømme det. Det er faktisk ganske ærlig akkurat nå. "Dette er risky business" sier følelsen til meg. "Nå må du passe deg ellers smeller det". Det er ikke rart at jeg prøver å smette unna sånne følelser. Det er bare det at sånne følelser er som skygger, de blir mye svakere når man skrur på lyset. Så jeg våger litt til. Jeg våger å sitte her, litt til, med akkurat det. Det strammer i magen og det knyter seg rundt hjertet. Det vil ha meg til å tro at det spiser meg opp innenfra. Jeg kjenner besluttsomheten vakle, er det for stort for meg? Er det større og sterkere enn meg? Det hjelper å bare oppdage at det vil overtale meg til å være svak. Ok, tenker jeg, følelsen forsøker å fortelle meg at jeg er svakere enn den. Det snører seg skikkelig til nå. Jeg tenker at jeg er fake, hva i all verden har jeg å bidra med liksom. Jo, jeg skal stille opp i verden som jeg ER. Jeg vil leve i en verden der folk kan være som de ER, ikke bare late som hele tiden... Voldsomme nerver og litt glede. Fantastisk reise, her er det krefter som river og sliter. Hvem trenger rafting liksom.

Når tar det slutt da? Det trenger ikke å ta slutt. Jeg mener, alt forandrer seg hele tiden, og jeg er åpen for at dette aldri blir borte. Hvor i all verden kom den sikkerheten fra? Her gikk vi fra "risky business" til "det kan være her så lenge det vil" på bare noen minutter liksom. Og det kan det, være her. Magen knyter seg og åpner seg på samme tid, pusten går rolig og jeg kjenner takknemlighet igjen for at følelsene og tankene prøver å passe på meg. Tankene spretter i hytt og gevær og vil at jeg skal "bli noe", "utrette ting"....og jeg kjenner hvordan det går på tvers av ærligheten inni meg. Jeg orker ikke....jeg vil bare være her nå, med det som er og dele det med dere. 

Jeg vil leve sammen med dere, som jeg ER.

Hvordan er du?

❤️ 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Anita Kristensen

Anita Kristensen

46, Svelvik

En sprudlende jente, som liker å engasjere seg. Jeg er vel opptatt av politikk, men følger lite med i dagspresse etc, fordi det blir for mye konfliktfokus. Kanskje jeg er mer opptatt av filosofi, jeg mener...hvordan ER verden egentlig? EGENTLIG?? :)

Kategorier

Arkiv

hits