Et "sted" å gå til, med hele meg

Det er et bittelite mellomrom mellom to tanker, som har en verden av skaperkraft i seg. I dette mellomrommet kan jeg hele alt. 

Jeg kommer dit med vondter og følelser og kjenner at det er greit. Det er mer enn greit, det er hjem. 

Uansett hvor liten jeg føler meg, så kan jeg komme hit og finne lise. Uansett hvor stor følelsen er, er det plass til den her og den får det den trenger.

Og jeg vet av erfaring at beskrivelsen ikke er god nok. Ennå... 

Det å finne frem hit handler om å erfare seg selv og følelsen en har som ok. Og etterhvert mer enn det: følelsen er naturlig. Og det er meningen at følelsen skal få det den trenger. Og på toppen av det er det ingen begrensninger for hvor mye jeg kan få, og som et perfekt crescendo er det ingenting jeg må gjøre annet enn å komme hit, mellom tankene, hvor den jeg er ER naturlig og velkommen og riktig. Det er MENINGEN at jeg skal fylles opp. Det er den naturlige bevegelsen som vi har glemt å lære barna våre, slik at millioner av voksne må lære å være sine egne kjærlige foreldre som holder dette mellomrommet slik at naturen kan gjøre jobben sin.

Hvem er jeg nå? Litt engstelig og sår.
Ok, det er greit, jeg får være engstelig og sår.

Og naturen svarer:
Ah, velkommen engstelig og sår. La meg sitte her tett inntil deg, slik at du kan suge til deg kraft uten å anstrenge deg. Jeg er med deg uansett hva som finnes i deg nå. Ikke løft en finger, bare synk inn i følelsen. Tillat det som skjer i deg og kjenn at du kan stole på meg. Jeg har aldri sviktet deg, jeg har alltid vært her. Og jeg ville aldri tvunget meg på deg mot din vilje. Og du er her nå. Let go and let God (nature/love/energy)

Det blir aldri tomt.

Kom hit så ofte du vil.

Uansett hvor lenge du har hatet deg selv, så finnes mellomrommet som om du aldri forlot det.

Uansett hvor mye tankene insisterer på hvor vondt det er og hvor vanskelig det er....så er jeg bare et "ok" unna. Uendelig mye større enn alt du kommer med. 

Kom med tanken. "Dette er for vondt!" 

Ok, det er det jeg tror nå....

Jeg kjenner en voldsom tristhet i det, eller under. Buldrende.

Jeg får lov til å være trist.

Jeg forstår hvorfor jeg er trist.

Trist er velkommen.

Jeg kjenner hvordan jeg tviler, på at det virker. Så jeg overtaler meg selv til å tørre. Fordi jeg har vært der mange ganger, og før det hadde jeg hørt mye om det. Nok kjærlighet i massevis. Dessuten, hva har jeg å tape? Så jeg overgir dette store triste her. Og kjenner nærværet og varmen...jeg er hjemme.

2 kommentarer

fabelastisk

15.10.2016 kl.11:20

Så nydelig beskrevet! "Et mellomrom mellom to tanker". Poesi!

Anita Kristensen

15.10.2016 kl.18:50

fabelastisk: Tusen takk <3

Skriv en ny kommentar

Anita Kristensen

Anita Kristensen

46, Svelvik

En sprudlende jente, som liker å engasjere seg. Jeg er vel opptatt av politikk, men følger lite med i dagspresse etc, fordi det blir for mye konfliktfokus. Kanskje jeg er mer opptatt av filosofi, jeg mener...hvordan ER verden egentlig? EGENTLIG?? :)

Kategorier

Arkiv

hits