hits

Når kommer jeg til å slutte å være så trist?

Dette er et spørsmål jeg har stilt meg selv igjen og igjen mens jeg sloss mot demonene som ødelegger livet mitt...

Og så gradvis viser det seg, at det er meg det kommer an på. Det både begynner og slutter med meg. 

Før jeg bestemte meg for å gjøre jobben, føltes livet som en endeløs respons på ting som skjedde utenfor og inni meg selv. Når jeg følte meg dårlig behandla så satt jeg fast i reaksjonen min helt til noe fint skjedde, ofte i form av at jeg satt timevis i telefonen hvor noen var enige med meg. Når jeg følte tungsinnet komme over meg så slepte jeg bena etter meg og ringte til noen så de kunne gjøre at jeg følte meg bedre, hvis ingen hadde tid til meg ble kjøleskapet min beste venn og fremmede mennesker på et eller annet chatrom på nett.

Jeg veit det høres brutalt ut, at man liksom er overlatt til seg selv. "Hvordan kan svake jeg klare å gjøre livet mitt helt og godt?". Og den både urovekkende og samtidig gledelige sannheten er at jeg (og du for deg) er den eneste som kan gjøre det. For det er noe vakkert med å oppdage at det ikke kommer an på noen andre. Uansett hva andre gjør eller har gjort, så KAN jeg ta ansvaret og kontrollen for mitt liv. Jeg kan ikke forandre hva andre gjør, ikke hva de har gjort heller, jeg kan ta ansvar for hvordan jeg har det. Jeg kan gi meg det rommet jeg trenger for å være trygg, og når jeg er trygg blir jeg sterk.

Vi er lærlinger i dette livet. Hittil har vi kollektivt trodd at det å prestere og produsere er det viktigste vi gjør, og baksmellen kommer nå i form av at tusenvis går på veggen. Vi har tyna inn hva som er greit og ikke greit å "være", til det har blitt så snevert at det sulter oss ihjel på innsiden. Så nå er vi lærlinger, som må prøve å få til noe vi ikke kan og som ikke så veldig mange kan vise oss. Nemlig dette å ha med alle delene i et menneske i alt vi gjør. Kviser, promp, depresjon, fotvorter og negativitet er naturlig, det finnes i større og mindre grad hos alle sammen. Problemet oppstår når dette IKKE er greit. For det ER greit. Å være deprimert er en naturlig respons på at man ikke får lov til å føle det man føler. Vi er redde for sterke negative følelser, så mange som opplever f.eks. overgrep har ingen å gå til, det er ingen steder de kan være dette de nå har blitt. Og hvis man tenker over det litt, så er det egentlig ganske tragisk, for ikke å snakke om veldig veldig ensomt. Det gir ikke næring til sjela i det hele tatt.

Så vi er lærlinger, og lærlinger gjør feil og tryner og tuller, men hver og en av dem KAN bli mester. Vi må bare være realistiske i forhold til hvor fort dette kommer til å gå. Babysteps, tålmodighet, overbærenhet med oss selv er hjørnesteiner i all læring. Noen ganger lærer vi lynraskt, noen ganger tar det lenger tid. Hvor lang tid det tar vet ingen, for det kommer an på meg og deg. Og det er ingen vits i å skynde seg, det blir det bare stress av. I tillegg trenger vi noen å lære av. Enten det er fra bøker, videoer på youtube, foredrag, meditasjoner, terapi, så må vi lære av noen som har skjønt hvordan man gir plass til hele mennesket. Hvordan man blir trygg på at alt man er, er greit.

Men akkurat nå, kan vi kanskje bare kjenne på beslutningen om å gjøre jobben, selvom det betyr å gi plass til at det er vanskelig å tro jeg klarer det.
  
Jeg er ikke avhengig av noe/noen, magien og løsningen er meg og er i meg.​


 

3 kommentarer

Eli Heggelund Westgård

16.08.2018 kl.16:14

Da jeg var lærling i Kokkefaget til Institusjon var det preget av mye alvorlig og lite moro. Syns det var kjipt jeg kunne nesten ikke gjøre feil før jeg fikk kritikk. Om det var hundedager ble krem smør osv. Alt stod på meg og var glad for de siste 6 mnd kom jeg til ett kjøkken jeg hadde vært sommervikar før jeg begynte på hele min utdannelse,

Anita Kristensen

16.08.2018 kl.20:02

Eli Heggelund Westgård: Skjønner at ordet lærling har negative minner for deg da ja :), det hørtes utrolig stressende ut! Ikke så lett å få kontakt med at jeg putta toleranse i ordet kanskje :)

Eli Heggelund Westgård

16.08.2018 kl.22:48

Da jeg var lærling fikk vi ny sjef på lærlinge kontoret og jeg havna mellom to stoler og ble glemt mildt sagt.

Skriv en ny kommentar

Anita Kristensen

Anita Kristensen

48, Svelvik

En sprudlende jente, som liker å engasjere seg. Jeg er vel opptatt av politikk, men følger lite med i dagspresse etc, fordi det blir for mye konfliktfokus. Kanskje jeg er mer opptatt av filosofi, jeg mener...hvordan ER verden egentlig? EGENTLIG?? :)

Kategorier

Arkiv